{"id":2589,"date":"2003-11-15T02:31:09","date_gmt":"2003-11-15T01:31:09","guid":{"rendered":"http:\/\/www.indiestadt.net\/?p=2589"},"modified":"2015-07-12T03:08:02","modified_gmt":"2015-07-12T01:08:02","slug":"the-lebanon","status":"publish","type":"post","link":"https:\/\/www.indiestadt.net\/2003\/11\/the-lebanon\/","title":{"rendered":"The Lebanon"},"content":{"rendered":"

\"The

The Human League, Hysteria
\nVirgin, lp 1984<\/h3>\n

[dropcap]D[\/dropcap]et er sjelden noen takknemlig oppgave \u00e5 skulle f\u00f8lge opp en suksess av den st\u00f8rrelsen som The Human League opplevde med «Dare» (1981). Ikke bare solgte albumet i store mengder over n\u00e6r sagt hele den vestlige verden, men det ble ogs\u00e5 hyllet av kritikerne som et klassisk popalbum som tok popmusikken et steg videre med hensyn til lyd \/ produksjon.<\/strong><\/p>\n

«Dare» ble utropt til den nye m\u00e5lestokken for pop av det syntetiske slaget og ansett som det definitive gjennombruddet for synthpop. En ting er for andre band innenfor samme sjanger \u00e5 vurderes opp mot «Dare», men for bandet som skapte albumet s\u00e5 ble det en nesten umulig oppgave.<\/p>\n

To og et halvt \u00e5r tok det f\u00f8r oppf\u00f8lgeren «Hysteria» ble lansert, og det er farlig lang tid innenfor popmusikkens omskiftelige verden. Jevnt over fikk platen lunken mottagelse av media, men dersom man pr\u00f8ver \u00e5 glemme «Dare» og heller lytter til «Hysteria» isolert, s\u00e5 er ikke platen av s\u00e5 laber kvalitet som mange ville – og fortsatt vil – ha det til.<\/p>\n

[pullquote-right]N\u00e5r de pr\u00f8ver seg p\u00e5 James Brown i fors\u00f8ksvis svette og dampende «Rock Me Again And Again…» begynner varsellampene \u00e5 blinke for alvor[\/pullquote-right]<\/p>\n

Sant nok er tre av de fire f\u00f8rste sporene av tiln\u00e6rmet katastrofal kvalitet, og det skulle v\u00e6rt interessant \u00e5 vite hvem som syntes at «I’m Coming Back», «Rock Me Again And Again…» og «Louise» var fiffige valg som innledende kutt. «I’m Coming Back» er en baktung, anonym midt-tempo l\u00e5t som fremst\u00e5r s\u00f8rgelig uengasjert og gammelmodig, et mildt sagt underlig valg av \u00e5pningsspor. N\u00e5r de pr\u00f8ver seg p\u00e5 James Brown i fors\u00f8ksvis svette og dampende «Rock Me Again And Again…» begynner varsellampene \u00e5 blinke for alvor, da fremst\u00e5r The Human League med ett som panisk id\u00e9l\u00f8se – og det allerede p\u00e5 albumets tredje spor – og det h\u00f8res selvsagt heller ikke spesielt bra ut.<\/p>\n

«Louise» er i mine \u00f8rer The Human Leagues verste bedrift noensinne, en slags ballade hvor Oakeys begrensninger som vokalist blir overtydelige. Den fulle krisen inntreffer imidlertid p\u00e5 grunn av l\u00e5tens spinkle keyboardarrangement, som mest av alt h\u00f8res ut som noe en middels talentl\u00f8s musikkskoleelev ville forlystet medelever og foreldre med ved sommeravslutningen i 5. klasse. \u00c6rlig talt. Med andre ord er «I Love You Too Much» eneste lyspunkt innledningsvis, en kontrollert, elegant og svakt discoinfluert popl\u00e5t som blir en ytterst behagelig oase mellom to d\u00e5rlige spor.<\/p>\n

\"Hysteria\"