Getting Frequent Now

Antipole, Getting Frequent Now
Self-released, digital 2017

Hvis du ikke allerede vet om Antipole er «Getting Frequent Now» et utmerket sted å begynne. Hvis du allerede vet om Antipole er «Getting Frequent Now» et utmerket sted å fortsette. Feat. Paris Alexander, Mats Davidsen og Anne-Christel Gullikstad.

Fra tiden siden forrige, det første, album «Panoply. Songs For AC» i 2014 og frem til «Getting Frequent Now» i dag, har Antipole gjennomgått en skrittvis utvikling. Antipole av nåtid er langt mer enn de strikt minimalistiske instrumentale blaff som «Panoply. Songs For AC» er, fra gitar for stumfilm og dreamy darkwave har Karl Morten Dahl tatt sitt Antipole ut til bredere front.

Det innebærer ikke at Antipole har sluttet å være Antipole, Dahl sine riff fra dypet i skogen av postpunk og darkwave er fortsatt bærebjelke for alle bevegelser Antipole gjør. Men det er blitt litt mer av alt, en villig omfavnelse av de muligheter som finnes i Dahl sine ofte skissepregede komposisjoner. Med synth gitt større plass i arrangementene og vokal introdusert har Antipole åpnet dørene til en mer innholdsrik verden, et sted hvor det er rom for alt mellom new wave og shoegaze, mellom elektronisk ambiens og postpunk. Hva denne utvikling og «Getting Frequent Now» gjelder, står samarbeidet med produsent og vokalist Paris Alexander (Alex Vigay) sentralt.

For de som har fulgt Antipole gjennom noen år er «Getting Frequent Now» en todelt opplevelse, det fordi halvparten av sporene på albumet er bearbeidede versjoner av tidligere utgitte singler. Omkalfatringene av disse er ikke total men like fullt så markante at følelsen av repetisjon – av å høre gjenbruk – ikke inntreffer, men da de allikevel er kjente toner og melodier er det vanskelig å ikke gjøre sammenligninger mot de originale versjonene. I essens er disse fire – «Deco Blue», «Someday 45», «Ephemeral» og «Narcissus» – forlengede utgaver av de opprinnelige singlene. Som extended versions fra maxisingelens glansdager, hektet på repterende groove. Hvilket kan være en god ting når vi erindrer de mirakler eksempelvis New Order ble til del på det format.

Fremst av disse fire, i den forstand av å være den eneste som fungerer like bra eller bedre enn singleutgaven, er «Deco Blue» (vokal av Mats Davidsen). Låtens anstrøk av blå americana får flere ekstra minutter til å utfolde seg og de siste par minutter er ikke så rent lite magiske, som en sørgmodig vind over prærieland. De øvrige tre er Antipole + Paris Alexander på utflukt i det elektroniske, de fungerer godt også i de gitte rammer men savner det lille wow! som de konsise originalversjonene gir. Skjønt, det er en opplevelse som mer enn gjerne og ofte viser seg motsatt avhengig av hvilken versjon en først hørte.

En annen side ved Antipole sin utvikling er at «Getting Frequent Now» tydelig presenterer hva vi kan kalle ‘fullverdige’ låter, det vil si låter som er mer enn bare et riff eller en stemning, la oss si slike som har både vers, mellomspill og (i det minste antydninger til) frigjørende refreng. Denne delen av «Getting Frequent Now», de fire helt nye titlene, er der hvor Antipole stiller opp låter av riktig konkret karakter; en bevegelse som først kom til syne med «Ephemeral» sommeren i fjor og ble tydeliggjort med «Deco Blue» i desember. «La Vie Après», «Distant Fall», «All Alone» og «Le Châtelet» er hver på sine vis utmerkede spor i genren postpunk / wave.

Antipole har aldri lagt skjul på sin begeistring for The Cure og tilsvarende klassiske navn, av den årsak alene er «All Alone» herlig i sin skyggelek med britisk postpunk og kontinental cold wave og synth, et sammensatt spor hvis linjer og detaljer frembringer grublinger om hvor har vi hørt disse ting tidligere. Trolig fra litt her og fra litt der. Den luftige «La Vie Après» låner fra både New Order og The Chameleons men høres tross dét aller mest ut som Antipole på en dose av dream pop. Platens vakreste stund er å høre i «Le Châtelet», tander neo-postpunk som i klang og sang gynger sakte frem og videre; «Le Châtelet» er en låt som kan og vil bli likt av mange.

Som album hørt fra start til slutt er «Getting Frequent Now» i fin balanse fra det forrige til det neste kutt, låtene forsterker hverandre heller enn å konkurrere mot hverandre. Nå som stadig flere bruker stadig mindre tid til å lytte på hele album er akkurat det kanskje ikke så viktig, men la det bare være nevnt for å understreke at Antipole (og Paris Alexander) med «Getting Frequent Now» har satt sammen et tipp topp album.

TRACKS

Deco Blue / La Vie Après / Someday 45 / Distant Fall / Ephemeral / All Alone / Le Châtelet / Narcissus

Produsert av Paris Alexander