Black Isles of Trouble Fait’
Trouble Fait’, The Black Isles
Rumors It Way + Manic Depression, cd/digital 2016
Gjennom mylderet av nye navn som gjør sin musikk med inspirasjon i tiden 1978-84 går det også en strøm av erfarne band, slike som tiår etter tiår har holdt fast på sin kurs og aldri latt seg forlede av nye men akk så forgjengelige påfunn. En holdning vi lett kan like, for alt går i sirkler og før du helt aner ordet av det er du igjen på moten.
Trouble Fait’ er et slikt band, dannet i Le Touquet, Frankrike i 1986 og tredve år senere fortsatt trofaste til sin opprinnelige stil. Jicé Letter (vokal, gitar), Babeth Letter (keyboards) og Guilaume ‘DJ Neurotic’ Cantaloup (bass) har dog ikke løpt ned dører med hensyn til antall utgivelser i løpet av alle disse år. Det tok faktisk hele ti år fra oppstart av Trouble Fait’ til de platedebuterte med «L’Odeur des Pavés» (1996), og når de nå er tilbake med ny fullengder er det første albumslipp siden «Comet Camden» tilbake i 2010.
«The Black Isles» er på sett og vis lyden av tiden som har stått stille, et album og et band lenket til monumenter som – blant mange flere – Bauhaus, The Sisters Of Mercy og Siouxsie And The Banshees mikset med fransk cold wave og dens lokale særpreg anno de grytidlige 1980-årene. Nevnes spesielt må The Stranglers, både i lydbilde og eklektisk tilnærming generelt har Trouble Fait’ hentet mangt fra de fire sortkledde. Frosset i tid, ja vel, Trouble Fait’ er allikevel på frekvens med dagens postpunk / cold wave og er hverken mer eller mindre moderne enn mange av sine vesentlig yngre kolleger. Hvilket like gjerne forteller en del om genrens generelle konservativitet.
Trouble Fait’ – Foto: Jan Vinoelst
Stilmessig presenterer «The Black Isles» seg som et ikke veldig konsistent album, dette er dog helt bevisst både dette album og Trouble Fait’ sine tidligere utgivelser. I forbindelse med «The Black Isles» poengterer de – ‘Each of the 10 tunes has its own identity and a specific style, though they are all closely intertwined and constitute a set in which coherency comes first as a common thread’. Med det i bakhodet fungerer «The Black Isles» veldig bra, hver låt gitt sitt liv viser seg å belønne med vekst lytt for lytt. Linjene løper mellom mørkt fengende postpunk, yppig new wave av fransk skole, tungt gotiske momenter og øyeblikk av lysere pop med snev av psykedelia.
Høydepunkter? Velkomsten i «Beads Of Emerald (To Annick H)» er en sikker vinner i sin sjanger, brygget etter tradisjonell oppskrift på stor, atmosfærisk postpunk. «Christiania» gynger i takt av The Mission, «La Fille des Baies» + «Post Punk Night In Paris» er som en herlig ung og litt naiv vinylsingle fra 1981. Eller ta skimrende «Regeneracy» med vokal i skyggen av Bernard Sumner, kanskje «Sweet Perfumes» for Trouble Fait’ i modus lett på tå. Pluss på konto blir det også av en god vokalist i Jicé, av en kontant bassist i DJ Neurotic, i de mange detaljer av Babeth.
Det er absolutt intet nytt å spore i den kjeller fra hvor «The Black Isles» er skapt, men Trouble Fait’ skriver, arrangerer og fremfører sine saker med tilstrekkelig variasjon og personlig vri til at de evner å holde på interessen fra første til siste sekund. For den som er noe over middels glad i vintage postpunk og new wave vil det i «The Black Isles» være flerfoldige elskelige ting å finne.
TRACKS
Beads Of Emerald (To Annick H) / The Black Isles / Christiania / Sweet Perfumes / La Fille des Baies / Post Punk Night In Paris / The Silky Messenger / Regeneracy / Heavy Tears / Tacheles
Produsert av Trouble Fait’
