Poison Point

Poison Point, Motorpsychold
Third Coming Records, mlp/digital 2016

Poison Point er et i disse gemakker helt nytt navn, bitt merke i fordi Bleib Modern her forleden uke annonserte Europa-turné til høsten – på hvilken Poison Point blir med. Bleib Modern er kvalitet, av det kan sluttes at de trolig ikke vil finne på å dra med seg support av semmer kvalitet Europa rundt. Ergo ble det av nyfikenhet å gi Poison Point en lytt.

Poison Point er kun én mann, Timothée Gainet fra Lyon, Frankrike. Bevæpnet med sang, bass, synth og trommemaskin hamrer han frem slamrende, minimal og dels monoton synthpunk i møte med cold wave. Musikk av veldig stor variasjon er det så visst ikke, Poison Points låter angriper for det meste direkte fra første sekund og tar tilsynelatende få markante pust eller taktskifter i bakken innen de dunker i mål etter sine tilmålte små minutter. Hesblesende eller masete blir det imidlertid aldri, for Poison Points maskineri holdes i stramme tøyler av Gainet.

«Motorpsychold» er Poison Points første album, om vi da kan kalle en mini-LP av litt over tyve minutters varighet for et fullverdig album, den eneste tidligere utgivelse er tre låter under tittel «Poison» fra januar 2015. Nevnte «Poison» lyder mer rendyrket elektronisk, langt mindre punk og rock i uttrykk, «Motorpsychold» fremstår som et modnere produkt der Poison Point har funnet sin endelige form. Formatet mini-LP (evt. EP) er for øvrig en passe dose av gangen for de toner og takter Poison Point per dags dato lager, syv låter og tyve minutter holder.

Poison Point i Paris

Faktisk, når sant skal sies, kunne «Motorpsychold» med noe fordel vært enda kortere, det fordi et par av låtene aldri makter å gripe ordentlig grep. Når riffene ikke sitter og de subtile detaljene og vendingene – som er alfa og omega for å gi det monotone driv nødvendige grader spenning og fremdrift – er fraværende, blir Poison Point redusert til kjedelig tomgang. De gode låtene er dog i flertall på «Motorpsychold», og når de virkelig fungerer så fungerer de til gangs.

Så som i «Osiris Temple» og «Drakkar Noir», begge i tung bevegelse og i «Drakkar Noir» ikke til å unngå at det ringer ekko av Martin Rev i de sekvenser Poison Point vrir synthen som mest rundt på vrangen og ned i dypet. Av andre blinkskudd å fremheve er «Horreur Boréale», «Far Away» og «Neue Automat», de to førstnevntes galopperende twang sender Poison Point i retninger av prærie og cowpunk. «Neue Automat» er platens beste øyeblikk av pop-punk, en ypperlig miks av maskinell presisjon og lekre melodiøse linjer, en låt som spiller på flere kort og avslører at Poison Points musikk kanskje likevel ikke er fullt så rigid som førsteinntrykket tilsier.

«Motorpsychold» er et tøft lite album tuftet på en klar idé om hva Poison Point er tenkt å være – a one man-machine band. Gainet synger bra, skrur synthen til den skriker, spiller skarp bass og har en liten, hardtarbeidende robotnik til å ta hånd om trommene. Noen flere låter av ypperste klasse ville tjent «Motorpsychold» godt, men slik det nå er står den som en solid debutplate.

TRACKS

Osiris Temple / Horreur Boréale / Far Away / Drakkar Noir / My Lips, Your Lips, Apocalypse / Silent Heart / Neue Automat

Produsert av Timothée Gainet og Matteo Fabbri