Komputergirl

Komputergirl – Foto: Pernille Jensen

Komputergirl, alias Kristin Sigvathsen, er som en arktisk alien landet i Oslo. Fra is og sne, mørke og streng kulde, fra det frosne landskap hvor steiner, berg og knauser bare unntaksvis kler av seg alt det hvite. Musikken hun bringer med seg er dog ikke kold, for den samler varme. Det er tid for polarpop, om Komputergirl får det slik hun ønsker.

Bergarter, erosjon, isflak, -breer og -fjell med mer er det ikke vanskelig å forstå at fascinerer, de er fysisk håndgripelige ting av alder millioner og milliarder av år. Det er, i bunn og grunn, rett så ‘awesome’ å berøre stein eller fjell. Som tema i populærmusikk er geologi kanskje ikke det mest salgbare, men så er da Komputergirl heller ingen typisk popartist. Ei heller dreier det seg om steiner alene förstås, Komputergirl har et større panorama enn som så.

Since 2004, Komputergirl has explored ways to communicate her fascination with arctic landscapes, outdated technology and space through sound. With the help of an eight track sequencer and old analoge synth samples, she has developed a distinct sound stretching from naiv and melancholic synthpop, to atmospheric and conceptual soundscape.

Det arktiske landskap, tid og rom, teknologi, elektronisk musikk; vi er sikkert ganske mange som assosierer kombinasjonen av disse elementer med Biosphere. Og visst, Biosphere er ved siden av Kraftwerk og Jean-Michel Jarre en kilde til inspirasjon for Komputergirl. Hennes bakgrunn og artistiske virke er dog ikke begrenset til kun elektronisk musikk. Tegning, tekstil, performance og installasjoner er av de ting Sigvathsen har syslet med gjennom de siste ti år. Dessuten kan det nevnes at hun i årene 2003-08 var vokalist i Malsain, et band hvis uttrykk i ekstrem metal er en brutalt annen musikalsk skål enn dagens Komputergirl.

«Lightbody»

«Hyperborea»

Med bakgrunn i disse mange ting og interesser er det ikke vanskelig å se at artisten – og figuren – Komputergirl er mer enn bare musikken. Komputergirl er Sigvathsens mange kunstneriske, og en kan sikkert også si spirituelle, sider samlet i én form. Alt dette, alle de fine estetiske ting, er like fullt forgjeves om musikken ikke er i sentrum eller holder solid standard. Det som til nå er utgitt lover i så måte bra, Komputergirl lager gode låter og pensler pene landskap et sted hvor elektropop møter mer rendyrket elektronika.

Som artistnavn er Komputergirl første gang å finne på plate i forbindelse med låten «My Game», denne av Kant Kino og utgitt på EP’n «Lrsbss» (Alfa Matrix) i 2012. Etter denne går det tre år innen Komputergirl platedebuterer på egenhånd, høsten 2015 slippes EP’n «Hyperborea» via Sub Culture Records. Fire kutt tilegnet de lange vintre på Svalbard, de snedekte alper, Laika, og et mytisk land nord for nordavinden. En vel utført presentasjon og debut av Komputergirl.

Siden i fjor høst har Komputergirl stiftet sin egen label, Polarpop Records, og på denne nyutgitt «Hyperborea». Denne uke, torsdag den 9. juni, ble singelen «Lightbody» lansert. Dette er den første av i alt to singler i forkant av det kommende debutalbum «Polarpop». Med sine seks og et halvt minutter er «Lightbody» i lengde ingen typisk single, men den er så utvilsomt pop, melodi og detaljer av besnærende karakter. Ikke føles den heller som å være 06:36 lang, hvilket betyr at her skjer det mange nok ting til at låten forsvarer sine minutter.

Komputergirl er hverken pur synthpop, pur elektronika, pur elektro, pur future, pur ditt eller datt. Som om dét er av betydning. En god blanding av de mange elektroniske sjangre er selvsagt ikke å forakte, ikke så lenge nerven fortsatt er intakt og musikken har tydelig mål og mening. Vi ser frem til mer pop, flere melodier, fra de polare strøk.