WSI, Human Taxonomy

Winter Severity Index, Human Taxonomy
Manic Depression, cd/digital 2016

Under ledelse av Simona Ferrucci har italienske Winter Severity Index vokst fra lovende til ledende på samtidens europiske scene for postpunk / cold wave. Første kapittel fra 2009 var som kvartett, neste kapittel som nedskalert til duo fra og med 2012. Gjennom disse få årene bygde Winter Severity Index seg via et par sterke EP’er stadig større anerkjennelse frem mot et definitivt gjennomslag med albumet «Slanting Ray» i 2014.

«Slanting Ray» er av de aller beste plater, uavhengig av sjanger, utkommet de seneste par år; ti spor og totalt femtitre minutter av ypperste kvalitet. Et tilnærmet monumentalt verk hvis referanser til fortid er utallige men like fullt med et sluttresultat som er etthundre prosent nåtid.

Simona Ferrucci (vokal, gitar, bass, progr., låtskriver) og Alessandra Romeo (synth, keyboards) har derfor ingen enkel oppgave å løse når «Slanting Ray» skal følges opp, og klokelig nok har de valgt å skape «Human Taxonomy» i et mindre ambisiøst format. «Human Taxonomy» er en kompakt affære, av varighet bare litt over halvtimen og ergo langt fra så omfattende i mengde som sin forgjenger. Tross dette, med det formodentlig overflødige materiale kassert, begynner «Human Taxonomy» ikke overveldende bra.

Med det ikke sagt at albumet begynner direkte dårlig, dog tenner «Paraphilia» ikke ordentlig gnist eller glød. For hva skal en egentlig mene om «Paraphilia», om nærmere fem minutter av sånn omtrentlig SubGud og Seigmen gjør instrumental intro anno 1995? Ikke stort, annet enn at slikt virkelig ikke evner å pirre det våte begjær her og nå i 2016. Et aldri så lite gjesp.

Winter Severity Index – Foto: Natascia Aquilano

Akk men ok, for heldigvis tar det ikke lange stunden før alt svinger langt bedre. «Athlete» er for helt sikkert noe vi har hørt mange ganger før, men så langt det gjøres med stil og klasse takler vi flerfoldige repriser. «Athlete» er eminent utført suggerende kald wave og synth som tikker standhaftig og fanger deg inn. Utvilsomt det nærmeste «Human Taxonomy» er til å snuse på en reell poplåt, enn si driste seg til en potensiell single.

Fra «Athlete» og videre av sted er i grunn alt på stell og slik vi forventer ting å være fra Winter Severity Index. Hør «A Quiet Life», den vokser sakte, tar så trinn for trinn fra 01:50 med en bass som bygger styrke, helt opp til øverste trinn og forløsning fra 02:20 og ut. Fra det punkt ser «Human Taxonomy» seg ikke tilbake, herfra og ut strømmer musikken i en tvinnet helhet slik de gode album gjerne gjør. Hør «A Waiting Room», først det tilsynelatende tomme, golde rom der lydene slår mellom veggene og etterlater deg i en følelse av limbo, inntil tiden igjen slår 02:20 og løfter låten opp og ut i åpent landskap. Winter Severity Index vet så visst å låne noen triks fra skyggefulle skotittere hva gjelder balansegang mellom det introverte og det dynamiske.

«Backstroke» vekker deg opp fra drøm, strikt beat – minimal, bestemt – en fjern stemme, som minutt for minutt stadig mer insisterende fletter fingre og hender om dine skuldre. Eller hals. Smak på tittel «Drums Of Affliction», uro og ubehag, is og nåler, en rastløs dans kastet rundt i ekko av ekko. Var det ikke kaldere før blir det til sist iskald distanse med «5 am», kryp tilbake i kjellergang, lukk lemmen, gjem deg for lyset, gjem deg i mørket. Trygge der.

Er det litt strengt i Winter Severity Index sin verden? Ja, det er kanskje det; men først og sist er det vakre toner og takter av vanedannende art. «Human Taxonomy» bekrefter det sound og den posisjon som ble etablert med «Slanting Ray», bare dét er ingen liten bragd. Hils på.

TRACKS

Paraphilia / Athlete / A Quiet Life / Waiting Room / Backstroke / Drums Of Affliction / 5 am

Produsert av Luciano Lamanna og Valerio Lovecchio