Saigon Blue Rain

Saigon Blue Rain, Noire Psyché
Saigon Blue Rain self-released, cd/digital 2016

Tilbake i september 2012 så duoen Stupid Bitch Reject dagens lys, eller kanskje heller nattens mørke, i Paris. Under dette navnet slapp de sin første EP i 2013, innen de kom på bedre tanker og foretok navnebytte til det for deres musikalske uttrykk langt mer kledelige og generelt veldig besnærende Saigon Blue Rain.

Ophelia SBR (Ophélie Lecomte) på vokal, synth og programmering samt Franck SBR (Franck Pelliccioli) på gitar, bass, synth og programmering er de to som skaper all musikk og er Saigon Blue Rain i studiosammenheng, i livesammenheng vokser de til trio med Gilles SBR (Gilles Facquet) på bass. Debutalbumet «What I Don’t See» (selvutgitt i 2014, også trykket opp av Cold Insanity Music) mottok positive kritikker, og med det de nå presenterer på album nummer to – også dette selvutgitt – tar Saigon Blue Rain plass blant band virkelig verdt å notere seg.

Som utgangspunkt er «Noire Psyché» av slekt fransk cold wave og goth, men det uten å være hverken kald, hard eller dyster. Det er mye varme og mange farger i Saigon Blue Rains musikk, type de dype blå, røde og lilla varianter. Gitarer som klinger et sted mellom The Chameleons, The Cure og Cocteau Twins, en definitivt nydelig vokal som ikke står noe tilbake for eksempelvis Julianne Regan (All About Eve). De eteriske elementer er helt sentrale for Saigon Blue Rain, de pensler frem drømmende lydlandskaper i mangfold. Som vites, i feltet ethereal wave og tilsvarende hviler det alltid en risiko for at resultatet blir for pent, for blodfattig. Saigon Blue Rain unngår fellene og makter gjennomgående å gi låtene og arrangementene temperatur, dynamikk og spenning.

Saigon Blue Rain – Foto: Marilyn Photography

Det er selvsagt heller ikke å forakte at «Noire Psyché» faktisk inneholder ordentlig gode låter, låter som ville stått seg solid også i helt andre tapninger enn i den soniske sødme de her er gitt. Åpningskuttet «Fading Fantasies» er en utmerket intro til Saigon Blue Rain. I de første klang som fra en ensom spilledåse og gjennom et par minutter forførende dream pop til det siste halvannet minutts instrumentale glideflukt, blir mangt av bandets metode oppsummert. «In Other Climes» tar seilasen videre i ånd etter «Fading Fantasies», sublim dream pop. Dernest følger to av albumets ypperste låter, tittelkuttet og «Whispering Eyes» – sistnevntes innledende riff er for øvrig som å høre ekko av Indokina – har en raskere puls, de åpner vinduer og frigjør Saigon Blue Rains ikke ubetydelige teft for melodiøs pop.

«Noire Psyché» er en tett sammenvevd helhet fra begynnelse til ende, tross det er albumet ikke uten variasjon i uttrykk. Med «Dancing Trees No Longer Cry» legger Saigon Blue Rain en bru av ambient elektronika som gangvei til den mørkt suggerende elektropop som «The Unknown» er. «Bliss» er et annet høydepunkt på «Noire Psyché», i denne er vi ved albumets pureste moment av utpreget goth rock. «Midnight Blue» og Pearly Haze» konkluderer platen der den startet, i de romantiske korridorer av overjordiske toner i spennet mellom dream, goth og shoegaze.

Saigon Blue Rain befinner seg i en skog der mange har gått opp stiene før dem, like fullt evner de å fremstå med en viss egenart. «Noire Psyché» er lyden av et band som har funnet sin form, funnet sitt lille hjørne blant de sjangre de beveger seg mellom. De gjør det med en grad av stil og sikkerhet som ikke på noe vis blekner i sammenligning med eventuelle forbilder fra de forgangne 1980- eller 1990-årene. I det hele tatt er «Noire Psyché» atter et prov på hvor mye fint som er å finne på samtidens allsidige scene av postpunk / cold wave / new wave et al.

TRACKS

Fading Fantasies / In Other Climes / Noire Psyché / Whispering Eyes / Mori Chimaeris (L’Offrande Pt.2) / Dancing Trees No Longer Cry / The Unknown / Bliss / Midnight Blue / Pearly Haze

Produsert av Saigon Blue Rain