The Prefect Stories

Vogon Poetry, The Prefect Stories
ScentAir Records, cd/digital 2015

Skal vi tro «The Hitchhiker’s Guide To The Galaxy», og det gjør vi jo gjerne, rangeres Vogon poetry som ‘the third worst poetry in the universe’. Om Vogon Poetry også er å regne som universets tredje verste band, se dét sier Douglas Adams ingenting om.

Allerede etter ganske få minutters ferd inn i «The Prefect Stories» kan mulighetene for tredje – eller fjerde, femte etc. – verste act ever skrinlegges. Tvert om snakker vi heller en trio tilhørende Sveriges svært oppegående klan av synthare, en trio som med «The Prefect Stories» har kommet til deres andre album (debuten fant sted med fjorårets noe variable «Don’t Panic»).

Roger Tell (keyboards, programming), Daniel Önnerby (keyboards, programming) og John Andersson (vokal) representerer den varme og mørkt melodiøse divisjonen av synth- / elektropop. Den divisjon der det er rom for både drama, patos og soul; du vet den resept Yazoo og Erasure i sin tid perfeksjonerte. Assosiasjonene til de to nevnte navn skyldes ikke så rent lite John Anderssons vokal, han er en godt over snittet habil sanger – med deltakelse i X Factor og The Voice på CV’n – som gir Vogon Poetry helt avgjørende løft i retning av den (electronic) moody pop de selv beskriver seg som å være.

Foto: Cecilia Törnlund

«The Prefect Stories» byr på mange fine synthscapes og lekre detaljer, noe utpreget oppløftende – som i la oss danse natten av sted – verk er det imidlertid ikke. De ti første minuttene, «Ready Player One» + «Never Too Late», gir en god pekepinn på det landskap Vogon Poetry gjerne beveger seg i. Temmelig tungtflytende titler, ikke veldig direkte men desto sterkere på sikt. «Never Too Late» er alt i alt platens ypperste låt og arrangement, et lite drama, en liten symfoni, en tittel som vokser og stadig vokser.

Tross utpreget hang til moody, Vogon Poetry vet like fullt hvordan å skifte takt og å skru opp tempo. Som i den utmerkede coverversjonen av «Spit It Out» (org. av IAMX, 2006) eller i den hyperfengende «Hyperspace Bypass». Prisen for platens pureste pop går til «Monument», denne balanserer på en knivsegg mellom vidunderlig naiv synthpop og riktig klein Eurovision.

I likhet med «Don’t Panic» er «The Prefect Stories» en noe blandet opplevelse. Det er lite eller ingenting å utsette på det soniske, på produksjonen eller på de verktøy Vogon Poetry benytter; i det felt er de dyktige. Men hva gjelder å fylle et helt album med minneverdige låter har de fortsatt litt igjen å hente; det fordi tre eller fire av låtene på «The Prefect Stories» aldri makter å gripe ordentlig tak i interessen. Ingen av de veikere sporene er direkte dårlige, det bare forholder seg slik at de mister håndfestet og flyter ut i det store intet. Fortapte i tid og rom.

Når dét er sagt, Vogon Poetry og «The Prefect Stories» kapsler mye bra, det må tross enkelte svakheter konkluderes med at ‘they’ve got much more sex appeal than a road accident’.

TRACKS

Ready Player One / Never Too Late / Spit It Out / Possibilities (Bistromath Remix) / Moments / Hyperspace Bypass / The Great Big Nothing / Afraid / Virtues

Produsert av Vogon Poetry