Fra hardcore til a-ha

Trygve Mathiesen
Fra Hardcore Til a-ha — Norsk Postpunk 1980–1985
Vega, 366s., 2011

Postpunk. Som resultat av punken og i forlengelse av denne kravlet det frem artister og musikk hvis ytre fremtoning og musikalske toner var av en ganske annen tid enn pre–77. Sant? Både ja og nei. For hva ville postpunken vært uten for eksempel The Stooges, The Velvet Underground, Roxy Music og Kraftwerk? Ikke stort. Men…, postpunken fikk sitt push fra punk og skapte på få år en scene hvis musikalske bredde og mange sjangeruttrykk ikke eksisterte pre–77.

«Fra Hardcore Til A-ha — Norsk Postpunk 1980–1985» er Trygve Mathiesens oppfølger til «Tre Grep Og Sannheten — Norsk Punk 1977–1980» (2007), en bok som ved utgivelse ble gjenstand for mye, og velfortjent, ros. Denne gang, når historien om den viltvoksende og ikke så rent lite schizofrene periode vi kaller postpunk er tema, går det ikke fullt så bra.

Noe av årsaken til en viss skuffelse kan bunne i at vi som lesere forventet en annen type historie, en mer kronologisk — som for all del ikke er synonymt med tørr og objektiv leksika — gjennomgang av de artister og den musikk norsk postpunk fostret. Dét er en forventning som understøttes av bokens tittel, dog er innholdet overhodet ikke organisert langs en samlende tråd. Det vil si; her er en slags tråd — men den er ikke av musikalsk art.

Hva vi heller får er en samling løsrevne artikler, hvilket i og for seg er en helt grei løsning gitt at de individuelle artiklene holder strikt fokus og i sum gir et samlet bilde. Det makter Mathiesen dessverre ikke i denne runde, enkelte av kapitlene oppleves som svært ustrukturerte mens andre igjen er direkte feilskjær i en bok hvis kontekst er, eller vi trodde skulle være, musikk. I det hele tatt handler «Fra Hardcore Til A-ha — Norsk Postpunk 1980–1985» egentlig relativt lite om musikk. Artister, plater og sanger er i flere av kapitlene nesten å regne som kun illustrative kulisser i Mathiesens forsøk på å sette postpunk inn i en større — ikke–musikalsk — sammenheng.

Mathiesen har altså valgt å ta for seg norsk postpunk fra en vinkel flertallet ikke forventet, med det grep har han satt seg selv i en utsatt posisjon hva angår kritikk. Det både fra de som ønsker seg konkrete presentasjoner av artister og de mange sjangere postpunk favner så vel som fra — ikke minst — de som opplever at Mathiesens analyser er svært subjektive og ikke holder vann. Uavhengig av hvilken av disse to frontene man tilhører, vil status for «Fra Hardcore Til A-ha — Norsk Postpunk 1980–1985» være at boken er hverken en komplett eller en historisk objektiv fremstilling av epoken.

Den røde tråd — her kommer den — er konflikten mellom de totalitære / meningsterroristene og punkens / postpunkens iboende nihilisme. Veldig enkelt sagt: Flokk vs. frihet. Noe som i seg selv ikke er et dumt tema i forbindelse med rock og populærkultur generelt, punken og epoken etter denne var nettopp mulighetene for å gjøre eksakt som man ville. Gjerne på egenhånd, gjerne gjennom å bryte tabuer (det være seg politisk, sosialt, kjønn og seksualitet eller gjennom den (u)lyd som ble kvernet). Der det skjærer seg for Mathiesen er imidlertid at temaet hentes opp i nær ethvert av bokens kapitler og sammenhenger. Vi får for eksempel side opp og side ned om vegetarfascisme i kapittelet om hardcore, stadige spark til den politiske venstresiden og da ikke minst AKP (vel fortjent, men det blir bare for mye) fra nær sagt første til siste setning, samt to ærlig talt totalt ubrukelige — i denne sammenheng — kapitler i Alt jeg tenker på er hvordan munnen din suger — kjønn, sex og porno og Sammen for Døden — tenk at det kan nytte med sang.

Babij Jar

De to sistnevnte kapitlene er overhodet ikke relevante for annet enn å understreke Mathiesens personlige anti– og sympatier. Unni Rustad og pornobål samt u–hjelp til totalitære regimer er solide blemmer i en bok hvis tema er norsk postpunk; disse to kapitlene gjør mye skade for helhetsinntrykket av boken i og med at de så til de grader ikke omhandler musikk og overtydeliggjør bokens underliggende røde tråd.

Forente Artister / Sammen For Livet kunne faktisk vært en fin avrunding av historien om norsk postpunk, om fokus hadde holdt seg til musikk og media heller enn kritikk av norsk u–hjelp og de artister som — eventuelle vikarierende motiver satt til side — stilte opp i the white man’s burdens navn. For ja — ved 1985 dør epoken postpunk, at de alternative slår seg i spann med etablissementet er ergo et godt punktum. Om det bare hadde blitt formulert noe annerledes enn hva Mathiesen har valgt å gjøre.

Ah well — bare dritt altså? Neida, på ingen måte.

«Fra Hardcore Til A-ha — Norsk Postpunk 1980–1985» har sine gode sider og artikler, Mathiesen var som kjent der (som artist, skribent, kassettmogul og konsertgjenger) og kan epoken og dens detaljer bedre enn de fleste. Innledningen med De som hoppet opp og ned har blitt så alvorlige — hva er postpunk? gir et godt riss av hva postpunk som begrep favner, det være seg om vi snakker Tuxedomoon eller Adam & The Ants. Kapitlene En–To–Tre–Fir! — rockeklubber på kryss og tvers og Nå vil jeg ikke leke med teitinger mer — norske artister med utferdstrang gir begge fine innblikk i tidens kår for norske rockartister og –entusiaster. Hver for seg er de to temaene omfattende nok til å kunne vokse og utgjøre hver sin bok, Mathiesen lykkes her i å skape interesse for å lese mer.

Ditto interessant er seksjonen Göbbels A–Go–Go — flørten med totalitær estetikk. Flørten med symboler, ord og visjoner fra mellomkrigstid og totalitære bevegelser, en tid og et Europa midt mellom kaos og taktfast marsj mot fremtiden, er velkjente triks blant punks og postpunks. Så også i Norge, en rekke artister smykket seg med estetikk av nazistisk, fascistisk og kommunistisk karakter. Dels for å rokke ved konvensjoner, dels for å hente misbrukte symboler tilbake, dels fordi det estetiske tiltrekker samtidig som dette står i skarp kontrast til frihet og DIY. Motsetninger som skaper tilsiktet forvirring i forhold til hvem og hva, eksakt den effekt artister fra undergrunn gjerne ønsker å gi. For en stor del også uten dypere tanker overhodet, i dag sier derfor de aldrende postpunkere at det hele var kun ironi. Hvilket blir litt billig, Mathiesen kunne gjerne problematisert temaet i større grad og også konfrontert de som beveget seg over streken for pur estetisk fascinasjon alene.

Layout er av type vi har blitt vant med i forbindelse Mathiesens bøker, det vil si sitater av og korte intervjusnutter / erindringer fra en rekke mer eller mindre sentrale aktører plassert mellom og ved siden av Mathiesens tekst. Billedmaterialet holder også den raritet og kvalitet vi er blitt bortskjemte med i tidligere bøker, boken er gjennomillustrert fra topp til tå — bildene alene gjør det verdt å vie boken oppmerksomhet. Miksen av bilder, sitater, sangtekster, intervjuer og den egentlige tekst gjør sitt til Mathiesens bøker ved første blikk kan fremstå som noe uoversiktlige, men samtidig har formen den fordel at «Fra Hardcore Til A-ha — Norsk Postpunk 1980–1985» er en slik bok som kan hentes frem for å tittes løst og ledig i.

Garden Of Delight

Verdt å lese, verdt å ha? Ja. Men gjør det med kritisk, og åpent, blikk. Det gjelder særlig for den som er blank i forhold til epoken som omtales, den som allerede er godt kjent med det ofte så diffuse begrep postpunk vil ganske kjapt reagere i forhold til valg av emner og fravær av det og de som burde vært med. Mangt og mye nevnes, men de mange løse tråder og den subjektive slagside bidrar sitt til at boken ikke kan leses som offisiell historie. Den definitive bok om norsk postpunk er med dette ikke skrevet.