Greatest Living Englishman
David Sylvian, Manafon
SamadhiSound, cd 2009
David Sylvian, vår venn eller uvenn? Det er sannelig ikke helt lett å vite, ikke slik han ter seg år etter år, album etter album, skritt for skritt stadig mer introvert og krevende. Sylvian stiller strenge krav til den som gjerne vil følge ham, verken fem flate eller ti tynne skjenkes den mengde tilhengere som en gang for veldig lenge siden flokket seg rundt ham.
«Manafon» bidrar ikke til å løse den knute, frieri til alminnelige lyttere er overhodet ikke på tale. «Manafon» kapsler ikke en éneste, med unntak for svært vage antydninger i innledende «Small Metal Gods», komposisjon, melodi, låt — hva enn man foretrekker å kalle det — i tradisjonell forstand. Refreng? Selvsagt ikke. Vers? På en måte, om godviljen legges til.
A completely modern kind of chamber music. Intimate, dynamic, emotive, democratic, economical – David Sylvian om «Manafon»
«Manafon» er på det musikalske plan ren improvisasjon, skapt og festet til tape i nuet, i ettertid sakset og limt til en redigert masse. Her er gitar, piano, saksofon, cello, turntables og laptop; men ingen spiller noe av konkret eller håndgripelig karakter. Ei heller holder albumet perkusjon eller rytmikk av noe slag, aldri åpnes det rom for løft eller forløsning. Det klimpres, strekkes strenger, blåses korte toner, klikkes, skurres og illuderes hakk i plate. En strøm av lyder og brått avbrutte toner, helt der nede, veldig dempet. Organisk jazz, folk, natur. Eventuelt kun dill, avhengig av øret som hører.
Sylvians stemme — noe eldre og med litt mer rust, men fortsatt umiskjennelig — er mot bakteppet av lyd platens bærende element. Der musikken isolert hørt favner en slags abstrakt poesi, er Sylvians vokal og de strofer han formidler det konkret poetiske tilsvar. Uten lyrikk ville «Manafon» fremstått som en uhørbar lidelse, med og hørt i sammenheng gir de snaue femti minuttene med ett en mening. Vokalen og tekstene fanger den fokus som musikken i de fleste normale tilfeller — for oss pop– og rockdisipler — ville gjort. Denne og disse mørke på grensen til misantropi, med mindre den mann som «Manafon» utforsker er Sylvian selv. I så tilfelle en konfronterende selv–misantropi, som ‘Here lies a man without qualities’… ‘Don’t know his right foot from his left’… ‘I’m better off this way’. Etc. i mengder.
Det er vanskelig, og føles også unaturlig, å høre en plate som «Manafon» i vante, daglige omgivelser. Den hører på sett og vis ikke hjemme i det moderne hus, omgitt av støy og ståk fra alle kanter. Kan hende vil den fungere optimalt et sted med utsikt, på en stubb på en knatt i en skog. Sånn ved en, for all del, lett nedstemt og tankefull dag. Hva som uansett er sikkert er at ro og konsentrasjon er dyd av nødvendighet i forhold til albumet.
Men er «Manafon» virkelig bra eller er det selvbevisst / –opptatt skrap, lurte du kanskje på? Ingen anelse, er mitt svar. De flere vil nok erfare å sakte krepere av kjedsomhet, de færre vil under rette forhold finne «Manafon» å være fascinerende forunderlig. «Manafon» tilegnes i større grad enn mye annen musikk på eget, og bare eget, ansvar.
TRACKS
Small Metal Gods / The Rabbit Skinner / Random Act Of Senseless Violence / The Greatest Living Englishman / 125 Spheres / Snow White In Appalachia / Emily Dickinson / The Department Of Dead Letters / Manafon
Produsert av David Sylvian
