Dwa Portrety

Holy Toy, Warszawa
Uniton, lp 1982
Omtale basert på reissue, Tatra, cd 2009

Om historien taler sant var Holy Toy det første norske band som ble intervjuet av engelsk musikkpresse. Intervjuet ble publisert i Sounds, den gang da en utfordrer til New Musical Express og Melody Maker — og i likhet med sistnevnte nedlagt for mange år siden — den 20. august 1982.

Den milepæl illustrerer hvor ubetydelig norsk rock var gjennom sine første tiår, sett fra britisk side av sjøen eksisterte ikke norsk rock. Ditto understreker det Holy Toys originalitet. Holy Toy skapte musikk som ikke lignet noe annet i samtidens Norge, og noe så annet at selv briter med skylapper mot Europa ble nysgjerrige.

Mechanical Grave oppstod vinteren 1982, som et sidespor for Andrej Nebb (De Press), Bjørn Sorknes (Fra Lippo Lippi) og Lars Pedersen. Sistnevnte stakk fort (men kom senere tilbake og er å regne blant Holy Toys mest sentrale medlemmer), Mechanical Grave ble snart Holy Toy, og Holy Toy ble etter litt Nebbs fremste syssel. På noen vis vel så mye et prosjekt som et band, der ulike musikere tittet inn og ut med jevne mellomrom. Kvartetten som skapte «Warszawa» bestod foruten Nebb / Sorknes av Sven Kalmar og Rolf Wallin, pluss et par gjestespill av Anne–Marit Nedregaard.

To 12″ så dagens mørke innen full pakke og «Warszawa» banet seg plass blant norsk rocks desidert mest bemerkelsesverdige album. Glimt av De Press’ musikalske fundament kan anes, men i de glimt overkjørt av elektro, folkmusikk, dommedag og hamrende industri. Med Nebbs vokale underligheter i et kaos av engelsk, polsk og russisk språkdrakt føyd til, var «Warszawa» ikke kost for hver mann eller kvinne. Slik forholder det seg fortsatt, men «Warszawa» så vel som Holy Toy oppfattes ofte, og da gjerne fra uhørt avstand, som vrangere og særere enn hva tilfellet faktisk er.

Visst dundrer og banker det hardt her som der, visst er det mye sorg og svartmaling, visst er det litt snodig. «Warszawa» bærer dog en melodiøs skjønnhet i sine tyngre stunder, som i tittelkuttet, i «Dwa Portrety», i «Wojtek», i «Bells» eller i «Planet Of Violence». Flere av nevnte spor er heller ikke så kaldt distanserte som overfladisk lytt antyder, Wallins trompet og fløyte farger ved flere anledninger inn både nærhet og varme.

Når «Warszawa» ikke slepes i saktere film, er resultatet pop av kaliber knall. «Down In Japan» — ristet støv av tidligere i år takket være kompilasjonen «Maskindans : Norsk Synth 1980-1988» — , «Marmur» og «Lada Vada» er strålende eksempler på det, trekk fra rallende snurr eller sprell i mellomspill, riktig diskofile Holy Toy. I total balanserer «Warszawa» på fascinerende vis mellom lukket og åpent, mellom alvor og moro. Hvilket gjør det til et album som strekker seg lengre enn flertallet.

«Warszawa» er fra tidligere tilgjengelig på cd, som ett av to album fra Holy Toy (det andre er «Panzer And Rabbitz» (1984)), men knapt å regne som lagervare og da i en spinkel utgave fra Sonet anno 1989. Så når Tatra tar tak, strammer opp lyd og legger ved samtlige tre 12″ som har tilknytning til platen, er det bare å nikke anerkjennende. Bonusmaterialet er storveis, endelig kan «Perfect Day», «Soldier Toy» og «Meeting II» snurres uten først å gå dyre jaktrunder om originalutgivelsene.

Heftet er dessuten forholdsvis flott. Tekster og bilder er vedlagt, dog ingen ord om nyutgivelsen eller linernotes av noen sort. En liten historiefortelling inkludert ville satt siste spiss, men dette blir uansett kun spikking av fliser i forhold til den solide jobben som her er gjort. Tatra har med «Warszawa» levert hva som så langt er årets viktigste innenlandske reissue.

TRACKS

Down In Japan / Warszawa / Marmur / Dwa Portrety / Niebieska Patelnia / Lada Vada / Wojtek / Bells / Buntowniki / Planet Of Violence + BONUS: Dada Do Wroga / Perfect Day / Dwa Portrety / Soldier Toy / Meeting II / Down In Japan (remix)

Produsert av Andrej Nebb og Bjørn Sorknes