Heart Full Of Soul

Chris Isaak, (ST)
Warner Bros., lp 1987

Wicked Game, Isaaks eneste virkelig store hit, er et eksempel på den type sang som på sikt kanskje gjorde mer skade enn nytte for artisten bak. Ikke fordi «Wicked Game» er en dårlig eller atypisk låt for Isaak å være, men fordi den er det enslige kutt mange forbinder ham med.

Visualiseringen av låten er den største synderen, Isaak og Helena Christensen rullende halvnakne gjennom sand og bølger er ingen fryd for øyet; mykpornografisk H&M-reklame tenker jeg vi sier. Så feil kan ting gjøres, for «Wicked Game» og Isaak som artist egner seg langt bedre i de bilder «Wild At Heart» og David Lynch er. Noir og relasjon til 50-tallets estetikk, kontrollert stilisme som under overflaten bærer uro i sinn og sjel.

Debutalbumet «Silvertone» (1985) bragte ham status som kritikeryndling og etablerte for all tid den sound han siden har fulgt. Melodiøs poprock og glimt av country rotfestet i 50- og 60-tall, elegant retro uten å snuble i parodisk etteraping. Mest av alt fremstod Isaak som en Roy Orbison for 80-tallet, med tilsvarende grad av melankoli og havarert kjærlighet som gjennomgående tema.

Det selvtitulerte oppfølgeralbumet fikk jevnt over noe mindre ros enn «Silvertone», hvilket er vanskelig å høre årsakene til. For «Chris Isaak» samler et materiale som i kvalitet ikke står tilbake for debuten, og i toner og ord er det gjort få justeringer. Litt mindre rufs i kantene kan hende, muligens noe mer kalkulert og ikke fullt så autentisk retro som forgjengeren. Nevnte aspekter ved produksjonen er eneste tenkelige grunner for at albumet fikk en – relativt – anelse lunken mottakelse.

For hvordan kan man si nei takk til spor som «You Owe Me Some Kind Of Love», «Blue Hotel», «Lie To Me», «This Love Will Last» og «Cryin'»? Alle perfekte eksempler på Isaaks formel, vinnende gitartwang og sørgmodige tanker i strikt balanse mellom fortid og nåtid. Tidløs pop, som også demonstrert i den strålende utgaven av The Yardbirds’ «Heart Full Of Soul». Der The Yardbirds’ original har sitt tydelige tidsstempel (hvilket ikke innebærer en beskyldning om at The Yardbirds’ grep er dårlig), er Isaaks versjon umulig å tidfeste.

Sannelig og visst er Isaak tidvis noe av en sippete pus, på «Chris Isaak» som på alt gjort før og etter. Men dét er ingen akseptabel unnskyldning for tøffe gutter til ikke å høre på mannen. Den hjertesmerte Isaak formidler er tross alt den eksakt samme som Elvis, Orbison og ikke minst utallige countryartister fra Hank Williams og frem var eksponenter for. Den formening enkelte ytrer om at Isaak er en artist for damene, er ingen god eller riktig formening.

Derfor og fordi, blås støv av «Chris Isaak», knekk en pils, sleng beina på bordet, hengi deg til en porsjon riktig mandig melankoli.

TRACKS

You Owe Me Some Kind Of Love / Heart Full Of Soul / Blue Hotel / Lie To Me / Fade Away / Wild Love / This Love Will Last / You Took My Heart / Cryin’ / Lovers Game / Wating For The Rain To Fall

Produsert av Erik Jacobsen