Norske Plateomslag

Magnus Andersen Bettum, Norske Plateomslag
Lundesgaard, 256s., 2008

Betydningen av det visuelle aspekt ved musikkutgivelser er kanskje i ferd med å gå tapt for den oppvoksende generasjon, eventuelt tar den bare ny form og retning i vår digitale tidsalder. For det visuelles betydning for populærmusikk vil trolig aldri bli helt borte, til det er image og identitet en altfor integrert del av alt som beveger seg innen sfæren av pop og rock.

Et digitalt bilde dumpet ned på disk sammen med en .mp3–fil vil imidlertid aldri kunne erstatte den helhetlige følelsen et fysisk produkt pakket i håndfast omslag gir. Det er vanskelig å forestille seg at særlig mange sitter ved skjerm og viser frem eller diskuterer sine favorittomslag med venner. I det minste er det vanskelig for alle oss som vokste opp med fysisk format, som har et sterkt forhold til omslagets rolle og rett som det var — og fortsatt er — kjøpte et album nær éne og alene fordi designet var så lokkende og riktig.

«Norske Plateomslag» er en reise gjennom norsk coverkunst fra 1960 og opp til i dag. Boken er ryddig og kronologisk sortert etter tiårene 1960–69, 1970–79, 1980–89, 1990–99 og 2000–dags dato, hvilket er en god løsning som bidrar til å samle de forskjellige tiårenes ulike designuttrykk. Av ord er det begrenset til en generell innledning, en kortere innledning i tilknytning til hvert tiår, og noen få linjer til hvert enkelt cover. Innledningene er av kvalitet og nytteverdi helt ok, men de kunne med fordel vært av mer omfattende karakter. Det resterende er bilder på bilder, rundt firehundre omslag er viet plass.

Sivert Høyem – Ladies And Gentlemen Of The Opposition (EMI, 2004)

Bilder er det selvsagte hovedfokus i en bok av denne art, og med det kommer vi til det første av i alt to ankepunkter mot «Norske Plateomslag». Skann, eller om det er trykk som må ta ansvar, er ikke alltid av første klasse. Flere covere fremstår som kornete, det verste er dog de omslagene hvor magenta skinner skarpt gjennom. Sistnevnte er direkte skjemmende i en bok hvor det visuelle skal stå i sentrum. Når det er nevnt, brorparten av bildene holder fra akseptabel til god kvalitet. Noen vil muligens reagere negativt på at flere covere er tydelig slitte og / eller bærer klistremerker; personlig oppfatter jeg det heller slik at dette gir en autentisk sjarm og historisk tidsfølelse.

Ankepunkt to er informasjon, nærmere bestemt type informasjon, knyttet til omslagene. Her listes i overveiende grad kun noen knappe linjer om artist og / eller album generelt. Det er ikke slike opplysninger vi ønsker i en bok viet coverdesign; vi vil ha noen ord om designer, fotograf, konsept, inspirasjon, hvem, hva, hvor. Hvordan oppstod idéen? Hva var tanken bak? Hvor og hvordan er fotografiet tatt? Det er slike ting vi er nysgjerrige på i en bok med dette tema, ikke om en artist vant Spellemannspris eller at omslaget vi betrakter er fra bandets debutplate. Slike ting vet vi allerede, eller kan vi lese om i øvrige leksika.

Til å skulle handle om plateomslag handler «Norske Plateomslag» i tekst altfor mye om artistene. Designere og fotografer skyves til side og får liten oppmerksomhet, noe som understrekes av at bokens indeks kun lister artistene. Det skal sies at «Norske Plateomslag» innen sin genre langt fra er alene om å svikte på dette punktet; tvert om er mangelfull informasjon en svakhet ved en rekke bøker omhandlende coverdesign.

«Norske Plateomslag» er ikke — tross sine brister — skrap eller bare sorgen, tvert om er den riktig kos å bla gjennom. Men den kunne vært så mye mer og så langt bedre, om bare tanken bak hadde vært dypere og mer samlet kunne den også vært lærerik. Slik den er fremstår den som lite annet enn drops for øyet og hygge i mimrehjørnet, bare halvveis realisert og med uforløst potensiale.