Trouble Down South

The Mekons, Fear And Whiskey
Sin / Low Noise, lp 1985

På grytidlig 90-tall skranglet begrepet alt-country seg frem, en revitalisering av koblingen rock pluss country. Musikalsk ingen stor nyvinning, det nye – og forfriskende – var at manøveren ble foretatt av unge band uten bånd til det tradisjonelle countrymiljøet. Hvilket bragte alt-country en rufsete diy-autensitet som hektet vel så mange rock- som countryhjerter.

Uncle Tupelos «No Depression» (1990) krediteres av de fleste som det første album i vår tids forståelse av hva alt-country er, men her – som i de fleste andre sammenhenger – eksisterte det forløpere. Noen hevder The The Mekons’ «Fear And Whiskey» fortjener status som det første, fem år før og av en helt annen generasjon enn Uncle Tupelo og deres frender. Slikt går nok mer på hva man hører og oppfatter i ettertidens lys, for i motsetning til «No Depression» skapte «Fear And Whiskey» verken trend eller disipler.

Leeds er ikke veldig country, og så var da heller ikke The Mekons’ røtter. Med opphav i ’77 drodlet The Mekons et sted mellom punk, avant og pop i sine tidligste år, anarkistiske i toner så vel som ord. Etter noen års dvale fra 1982, stod The Mekons med «Fear And Whiskey» frem som et ganske annet band. Inspirerte av country, men i følge dem selv uten noen bevisst tanke om å inkorporere dette, og samstundes tro mot punkens slagkraft og ideologi; ble «Fear And Whiskey» et unikt album i datidens England.

Den – ofte – erkekonservative countrymusikken var ikke husvarm i The Mekons’ tid og miljø, men «Fear And Whiskey» innehar så mye punk, energi, skarpe snerr og kompromissløshet at det fikk gehør selv i bakgater hvor country normalt var bannlyst. Her hører også med at The Mekons tross alt er britiske, og at deres forståelse av country blir farget av britisk folk; hvilket straks var mer akseptabelt med tanke på navn som The Pogues eller The Men They Couldn’t Hang

«Fear And Whiskey» har en tråd, om krig, dommedag og andre depresjoner i Reagans og Thatchers tid. Som i albumtittel, skrevet i skrifttype med nært slektskap Ralph Steadman, og omslag, reiser The Mekons i frykt og avsky mot et kollapsende Las Vegas. Uten at det skal indikere et alvorstungt album, for musikken står i front og den feier med fele, trekkspill og munnspill som støtte for standard rockbesetning i oppløftende retning. Dessuten skal ikke glemmes at det er whiskey, annet drikkbart og dans her, som høvelig er for country, folk og punk.

Tre tips for test på den bredde «Fear And Whiskey» faktisk har, vil være fascinerende «Trouble Down South» – sløy americana, trekkspill og walkie talkie; modernisert country – , «Hard To Be Human Again» – The Clash med munnspill – og «The Last Dance»; vidunderlig folkpop for sving på lokalet. Når Leon Paynes «Lost Highway» (gjort av utallige, fra Hank Williams til Kurt Nilsen) runder av, hviler det liten tvil om at The Mekons’ omfavnelse av country er ærlig og oppriktig.

Om «Fear And Whiskey» er alt-country, folk, punk, rock eller noe helt annet, er i og for seg totalt uvesentlig. Helst er det nok noe midt mellom, og aller helst er det noe så enkelt som et drivende godt album. Det har dessuten den egenskap at vi som sjelden eller aldri låner country og beslektet roots særlig tid, får et lite aha og spark bak.

TRACKS

Chivalry / Trouble Down South / Hard To Be Human Again / Darkness And Doubt / Psycho Cupid (Danceband On The Edge Of Time) / Flitcraft / Country / Abernant 1984/85 / Last Dance / Lost Highway

Produsert av The Mekons