Do not go gentle…

White Lord Jesus, …into that good night
Speranza / Kong Tiki, cd 2008

Det ‘vanskelige andrealbumet’? Ikke i White Lord Jesus’ tilfelle. Med et kvart århundre passert siden første, er «…into that good night» mer å regne for debut enn oppfølger. Også, ikke minst, i musikalsk henseende. «…into that good night» forsøker ikke replikasjon av tidligere bravader i særlig grad, det romsterer heller temmelig fritt og frilynt uten frykt for kritikk av veivalg. Det lyder dog, til tross for naturlig modning og utvikling, fortsatt som White Lord Jesus. Behold.

To menn som begge egentlig gjør helt andre saker enn å mekke musikk, kan tillate seg løs og ubekymret snipp når plate skal lages. ASK (vel så stilig aka som det nå pensjonerte Tristan) og Tognazzi gjør ikke «…into that good night» for å tekkes så mange andre enn seg selv; et album blitt til av lyst, overskudd og uten press. Slik fremstår det i det minste, og kanskje nettopp derfor har «…into that good night» blitt et langt bedre album enn hva mange som forsøker så hardt makter å stresse frem.

Alene om «…into that good night» har ASK og Tognazzi ikke vært, de har mange dyktige venner som alle bidrar til et rikt og variert lydbilde. Mest markant er dette på albumets første del — «Do not go gentle…» — , hvor mengden kvinnelige vokalister gir WLJ et ganske annet moment enn hva vi forventer. Et mykere og mer sensuelt ansikt, som aller best formidlet gjennom «Enigma», «Litterchurch» og nyinnspillingen av «Song For A Dark Girl». De to sistnevnte frontes av Haddy N’jie, hvis vokal er mangfoldige David Lynch–filmer verdig. Særs besnærende er N’jies samspill med Anna Karlsdottir i «Litterchurch»; to karakteristiske men totalt umake stemmer skaper et av albumets fineste øyeblikk.

«Do not go gentle…» rommer hva mange nok vil oppfatte som albumets vennligste låter; foruten de tre nevnte er suggerende, EBM-light «Song About Love» og de vagt psychpop’ete «Strange Daze» og «Vinegar & Sun» sterke kort. Del to og de siste fem spor — «…into that good night» — er straks strengere. Her står ASK og Tognazzi i intimere kontakt med WLJs tidlige år, truende toner og forrykt galskap kan mer enn skimtes. «Crotalis Horridus» og «Rat Attacks!» er på hvert sitt vis prima eksempler på WLJs kjerne og opphav.

Under siste akt behandles også to coverlåter, hvorav én faller naturlig mens én er av noe mer snurrig art. Suicides «Frankie Teardrop» er som skapt for WLJ, og de gjør da heller ikke skam på den. Dog tilføres den lite nytt, med unntak for at spilletiden er halvert ligger WLJs versjon få millimetere fra originalen. Bob Dylans «The Ballad Of Hollis Brown» får i så måte mer bank, banjo på snei og pumpende driv. Som en ung Nick Cave mikset inn i The Grids «Swamp Thing»; albumets mest atypiske men samtidig artigste. Enkelte dylanister rynker sikkert på nesa, men for oss som ofte finner tolkninger av Dylan bedre enn Dylans egne fremføringer er WLJs versjon tøff.

«…into that good night» innfrir forventningene, og det kanskje aller peneste som er å si, det kanskje beste kompliment som er å gi; er at White Lord Jesus høres ut som ingen andre. Tognazzis (som er Thomas Robsahm, for de få som ikke vet bedre) virke som filmskaper skal tildeles stor ære for dette; for WLJs musikk av i dag — uansett om mood er dempet, pop eller intens — preges av filmatiske stemninger og er assosiasjonsskapende i en grad som bare de færreste norske poporkestere kan utligne.

På releasefesten fikk samtlige betalende cd’en med på kjøpet, ifølge WLJ fordi stadig færre kjøper cd og at de uansett ikke forventet å selge særlig mange eksemplarer. Kjøp et eksemplar og gjør de spådommene til skamme, «…into that good night» er for bra til at bare noen få skal høre det, «…into that good night» har låter som vil favne mange.

TRACKS

Strange Daze / Enigma / Song About Love / Litterchurch / Vinegar & Sun / Redhead / Song For A Dark Girl / Black Horned Saint / Crotalis Horridus / Rat Attacks! / Frankie Teardrop / The Ballad Of Hollis Brown / Good Night

Produsert av Tognazzi og Trond Bjerknæs