Real Wild Child

Iggy Pop, The A&M Recordings
A&M / Hip-O Select, 3cd 2006

Iggy er sjef, så mye skal være klinkende klart. Gjennom femogførti år, intet mindre, i bransjen, har han vært erklært utrangert, død og begravet mer enn én gang. Men like seig i vilje som kroppen er full av sener, har han gang på gang gjort bange anelser til skamme og slått brutalt tilbake. Iggy blir man ikke kvitt sånn helt uten videre, en energibunt som på scene og i en alder av seksti fortsatt er i stand til å utmatte langt yngre krefter ned i stabilt sideleie.

Åttiårene var ikke snille mot mange av 60- og 70-tallets helter eller dinosaurer. De kavet i kunstnerisk krise, mistet tråden og virket egentlig ikke å vite hva de ville. Uten vett eller kritisk øre gikk de i gang med plater som var ment å gjenspeile samtidens produksjonsidealer og musikalske strømninger, hvilket de svært ofte ikke behersket og derfor endte opp med vassgraut så pinlig tynn at det fortsatt rødmes bare ved tanken på disse platene. Senere skyldte man på produsent og press fra plateselskap om å fremstå som tidsriktige, men glemte eller unnlot å erkjenne at mengden knark de hadde puttet i seg gjennom 70-tallet var en sterkt medvirkende årsak til elendigheten. Nær samtlige rotet seg inn i 80-tallet på en suppe av alkohol, kokain eller heroin, de øvrige var enten på avrusning eller hadde allerede krepert.

Iggy var ikke bedre, tvert om var han blant de verre. Rekken «Soldier» (1980), «Party» (1981) og «Zombie Birdhouse» (1982) står ikke først på mannens cv, det selv om «Zombie Birdhouse» er å regne som et interessant eksperiment og «Solider» favner enkelte lyspunkt. Salget ble ditto magert, og etter «Zombie Birdhouse» kunne det virke som Iggys tid var ute. David Bowies cover av «China Girl» (fra Iggy Pops «The Idiot» (1977)), som sikkert unødvendig å nevne ble en av 1983s største hits, bragte Iggy litt hardt tiltrengt oppmerksomhet og ikke minst noen kroner på konto. Iggy hvilte noen år, ble nykter og jobbet tålmodig mot comeback.

Her kommer «The A&M Recordings» inn, dette Iggys to studioalbum for A&M – «Blah Blah Blah» (1986) og «Instinct» (1988) – samt konsertopptaket «Live At The Channel 7-19-88» (opprinnelig utgitt kun som promo) samlet i ett sveip.

Blah Blah Blah

«Blah Blah Blah» var igjen Iggy og Bowie i kompani, Bowie hadde som kjent hjulpet Iggy opp fra knestående også ved tidligere anledninger, et kalkulert kommersielt album som uten skam frir til massene. Dét hadde Iggy forsøkt seg på også tidligere, floppen «Party», med «Blah Blah Blah» ble det blink og et album som fortsatt står som hans mestselgende. Musikalsk er det imidlertid ikke den helt store blink, for «Blah Blah Blah» bærer et datostempel som gikk ut få år etter albumets utgivelse. Det er stor, radioformatert poprock anno midt-80s, med hva det innebærer av tydelig datert lydbilde; stivt, monotont og lite elegant. Iggy, Bowie og den gamle sekspistolen Steve Jones står for låtmaterialet, som med få hederlige unntak – «Isolation», «Cry For Love» – er av medioker kvalitet. Noe annet ville kanskje vært overraskende, for Bowie befant seg på dette tidspunkt selv i kvalitativ katastrofe og Jones har aldri vært noen nyansert låtskriver.

I bunn og grunn ble «Blah Blah Blah» en suksess takket være albumets eneste coverlåt, «Real Wild Child (Wild One)». Denne sparket albumet opp listene, og som plastikk liksomrock er den ikke ueffen men balanserer dog på grensen til å være en kastrert parodi på den ekte Iggy. At «Blah Blah Blah» ikke er det store albumet, er i og for seg mindre vesentlig. Av større betydning er at det fikk Iggys karriere på fote igjen, at han endelig fikk betalt for alle de år han hadde nedlagt som inspirator for nye artister.

Instinct

Med «Instinct» gjorde Iggy hva han så ofte både før og senere har gjort; følger opp et for ham noe atypisk album med å skru tiden tilbake til røttene. Her er ingen forsøk på å følge opp «Blah Blah Blah», her bærer det rakt i retning riff, protopunk og metal. Bowie hadde hoppet av laget for denne gang, og Iggy gjør med unntak for to innspill fra Steve Jones alle låtene på egen hånd. Jones, som knapt klimpret på «Blah Blah Blah», er gitt rollen som gitarist og harver hva han er god for; hvilket grovt hørt begrenser seg til primitiv – men i høyeste grad effektiv – betongriffing. «Instinct» er mer metal enn punk, mer riff enn egentlige låter, mer slamrende enn hva Iggy hadde vært på mange år. Trolig pur instinkt, eller for å låne produsent Bill Laswells lakoniske formulering: ‘This was not complicated music’.

I all sin ukompleksitet og infantilitet var «Instinct» en treffsikker om enn noe repeterende opplevelse tilbake i 1988; slettes ikke til alles enighet, men personlig satt og sitter albumet godt. Dets tidsstempel er ikke vanskelig å høre, men i all sin enkle form og med titler som f.eks. «Cold Metal», «Tom Tom», «Tuff Girl» og «Squarehead», er det lyden av Iggy på hjemmebane; struttende av selvtillit og overskudd.

Iggy Pop – Foto: Fin Serck-Hanssen

Dette overskuddet kommer også godt frem på «Live At The Channel 7-19-88», kutt fra «Instinct» blandes med noe av det ypperste fra The Stooges’ katalog og smelter overbevisende inn. Snaue femti minutter – av ukjent grunn er fire kutt fra det originale opptaket utelatt – uten snev av den pop Iggy gjorde bare to år tidligere, du vil vente forgjeves på en «Real Wild Child (Wild One)» og vil heller få the real deal. Som leveres så til de grader og skyter «Live At The Channel 7-19-88» opp blant Iggys virkelig hørverdige liveutgivelser.

Enigheten om at årene på A&M ikke tilhører Iggys beste, er unison. Men samstundes var det perioden da han gjenvant fast grunn og sikret sin videre eksistens. Om man ikke har disse to albumene, eller bare ønsker å oppgradere fra aldrende vinyl, er «The A&M Recordings» en god løsning. Upåklagelig lydkvalitet, fint hefte med matnyttig informasjon og samtlige tekster, liveopptak på trekk samt noen grelle maximikser du neppe ønsker å høre. I sum hva som er lov å forvente, i sum en solid utgivelse.

TRACKS

Blah Blah Blah: Real Wild Child (Wild One) / Baby, It Can’t Fall / Shades / Fire Girl / Isolation / Cry For Love / Blah Blah Blah / Hideaway / Winners And Losers / Little Miss Emperor + BONUS: Cry For Love (extended) / Real Wild Child (Wild One) (extended) / Fire Girl (extended) / Baby, It Can’t Fall (extended)

Instinct: Cold Metal / High On You / Strong Girl / Tom Tom / Easy Rider / Power & Freedom / Lowdown / Instinct / Tuff Baby / Squarehead + BONUS: Cold Metal (rock version) / Cold Metal (dub version) / Tuff Baby (12″ version) / Tuff Baby (dub version)

Live At The Channel 7-19-88: Instinct / Kill City / 1969 / Penetration / Power & Freedom / Your Pretty Face Is Going To Hell / High On You / Tuff Baby / Search And Destroy / Cold Metal / Squarehead / I Wanna Be Your Dog

Produsert av David Bowie, David Richards og Bill Laswell