Walking in L.A.

Missing Persons, Spring Session M
Capitol / One Way, lp 1982

Missing Persons forble et i all hovedsak amerikansk fenomen, i den grad de kunne kalles et fenomen, høvelig populære hjemme i USA men heller ubeskrevne i vårt hjørne av verden. Frontet av peroksidblonde – med en dynk rosa og en dæsj lilla her og der – Dale Bozzio var Missing Persons en over snittet kompetent kvintett.

Hele fire av de fem hadde tidligere spilt med Frank Zappa, live som på plate, uten at det farget Missing Persons’ musikalske stil i særlig grad. Gitarist Warren Cuccurullo skal vel dessuten være et kjent navn etter sin tid i Duran Duran fra midten av 80-tallet og frem til tusenårskiftet]

Bandets selvtitulerte EP fra 1982 solgte i mengder og banet vei for førstealbumet «Spring Session M» (den som liker scrabble vil straks se at tittelen er en omstokking av bandnavn). To av kuttene fra ep’n ble med over på albumet som videreførte den formel Missing Persons hadde etablert siden oppstart i 1980. En freidig, rett i fleisen miks av synth, powerpop og arenarock. Litt vulgært, tidvis harry og ikke helt uten bubblegum, men mest av alt voldsomt fengende og preget av dyktige, skolerte musikere som mer enn gjerne skeier ut i mindre mellomspill og med det avslører at de kommer fra en annen bakgrunn enn ren pop.

Missing Persons på «Spring Session M» er som de samtidige The Cars og Blondie i ett pluss sitt helt eget særpreg. Med Dale Bozzios energiske vokal og stadige hikk / klynk er heller ikke assosiasjonene til de senere Transvision Vamp, No Doubt eller vårt eget Surferosa så helt fjerne. Vokalen falt og faller ikke i alles smak, men for oss som gjerne hører Cyndi Lauper anno «She Bop» er den gøyal og så langt fra bare unyanserte hickups eller Betty Boop på en snurr.

«Spring Session M» er ganske så spekket med knas pop, hvorav «Walking In L.A.», «Words», «Noticeable Ones», «Tears», «Windows», «Destination Unknown» og «Bad Streets» tar den umiddelbare tet. Albumet kan oppleves som ujevnt, hvilket – noen svakere spor unntatt – mest skyldes at bandet gjerne bryter og avviker fra den brede vei. De avsluttende «Rock & Roll Suspension» og «No Way Out» er de to klareste eksemplene, da blir det tydelig at bandet klør i fingrene etter å flippe mer enn hva albumets hits tillater. Gitt ett par ekstra lytt reiser imidlertid disse kuttene seg som vel så underholdende som de tidligere nevnte.

Utgaven på cd hektet på nok to titler fra bandets ep, «Hello, I Love You» og «Mental Hopscotch». «Hello, I Love You» er et grep om The Doors som faktisk er både søtt og i motsetning til de fleste coverversjoner bringer en ny vri. «Mental Hopscotch» er fresende fyrrig new wave, et ypperlig punktum og nok et argument for at «Spring Session M» er god og grom vare. Av Missing Persons’ tre album – de øvrige «Rhyme & Reason» (1984) og «Color In Your Life» (1986) – er «Spring Session M» det du virkelig bør høre. Bedre enn ryktet sier, artigere enn hva du kanskje tror.

TRACKS

Noticeable Ones / Windows / It Ain’t None Of Your Business / Destination Unknown / Walking In L.A. / U.S. Drag / Tears / Here And Now / Words / Bad Streets / Rock & Roll Suspension / No Way Out / Hello, I Love You / Mental Hopscotch

Produsert av Ken Scott