Forever The Same

Soft Cell, The Art Of Falling Apart
Some Bizzare, lp 1983
Omtale basert på reissue, Mercury, cd 1998

«The Art Of Falling Apart» er lyden av en duo som vender det store publikum ryggen. Almond og Ball følte seg aldri bekvemme i den rolle «Non-Stop Erotic Cabaret» (1981) påførte dem, som popstars for hormoneksploderende kids. Deres bakgrunn var art og undergrunn, og i motsetning til så mange andre ønsket Soft Cell ikke å forlate den plattform.

Flakkende fra fest til fest stinne av droger og aparte individer i Londons hedonistiske klubbliv, var Soft Cell i 1982 kommet til det punkt hvor de var i ferd med å bryte sammen. Almond flyktet til New York og Ball vendte hjem til Leeds for å fokusere på ny musikk og nytt album. Høsten ’82 ble «The Art Of Falling Apart» sluttført i New York, et album hvis uttrykk eksponerte et mørkere Soft Cell; det – for Almond og Ball – opprinnelige, ekte Soft Cell. Her var ingen «Tainted Love», en tittel som duoen på dette tidspunkt uttalte med avsky, og til begges tilfredstillelse solgte album såvel som singler i bare (relativt) moderate mengder.

Ingenting av dette innebærer at «The Art Of Falling Apart» er et særs merksnodig eller avvisende album, men der «Non-Stop Erotic Cabaret» var både fengende, frekk, humoristisk og sexy; er «The Art Of Falling Apart» langt vanskeligere å trenge gjennom. Den underliggende tomhet og tristesse som kunne anes på debutalbumet er denne gang dominerende, «The Art Of Falling Apart» er den tunge bakrusen dagen etter. Temaene er i og for seg de samme, men fraværet av lyst og glede er total.

De mørke tekstene gjenspeiles også i det musikalske, til tross for samme produsent som tidligere – Mike Thorne – skrur Soft Cell tyngre, mer massive og mindre poengterte strofer og arrangementer. Lite spretter lystig, refrengene triller ikke som perler på snor, ingen av de åtte kutt er snekret med tanke på single og hit. «Forever The Same» (albumets beste målt i popskala og som selskapet ville ha ut som single, noe Soft Cell nektet) og «Heat» er potensielle hits, dog uten den samme momentante kraft som en rekke av deres tidligere singler.

Det samme må sies om de to singler som ble hentet fra albumet, «Where The Heart Is» og «Numbers», begge tilvirket uten ønske om å nå alle. Når de resterende kutt, sett bort fra den på alle måter ubrukelige «Loving You Hating Me», er intense melodramaer, blir «The Art Of Falling Apart» en i sum tung lytt. Isolert og hørt hver for seg bor det mange kvaliteter i disse låtene, men bundet sammen i albumformat oppleves det som en ganske slitsom helhet.

Som et album gjort av nødvendighet av to plagede sjeler, er imidlertid «The Art Of Falling Apart» rett så interessant. Det er en naturlig del to i den trilogi duoens tre album egentlig er. Tre album som med stor troverdighet reflekterer Almonds (kanskje i aller størst grad ham) og Balls egne liv og erfaringer. Dessuten er det alltid en fryd å høre musikere demonstrere egenvilje og uten fnugg av tvil vinke farvel til uønsket oppmerksomhet. Så får det heller være at «The Art Of Falling Apart» er et bare medium vellykket album; for Almond og Ball gjorde det jobben.

TRACKS

Forever The Same / Where The Heart Is / Numbers / Heat / Kitchen Sink Drama / Baby Doll / Loving You Hating Me / The Art Of Falling Apart + BONUS: Hendrix Medley / Martin / Barriers / It’s A Mug’s Game

Produsert av Mike Thorne og Soft Cell