Det pulserer i bladhylla

Motstrøms, på grensen til idealisme, må det kunne kalles når Puls igjen lufter sin logo i kioskenes hyller. Det begynner å bli mange år siden markedet for norskspråklige musikkaviser som speilet bredden gikk i en stor, sort dunk. Ser vi bort fra Mute (som forsvant for ett par år tilbake) og én enslig utgivelse av Puls fra 2004, er det rundt regnet ti år siden sluttstrek ble satt for en æra som tok til i 1977.

Det ble utgitt norske musikkaviser og -blader også før ’77, men få – om noen – av disse fikk stabilt eller langt livsløp. Nye Takters første utgivelse i juli ’77 markerer innledningen på tyve sammenhengende år med en uavhengig, kritisk og seriøs norsk musikkpresse. Puls fulgte med sitt første nummer i april 1978, og skulle fra og med da komme ut hver måned de neste femten år. En konflikt mellom stab og utgiver førte i 1985 til at samtlige skribenter forlot Puls og startet opp BEAT. Puls fortsatte med ny redaktør, Arild Rønsen, og nytt mannskap som bragte avisen inn i dens kvalitativt kanskje beste periode (årene 1986/87 til 1991/92).

Striden mellom BEAT og Puls er legendarisk, førstnevnte omtalte konsekvent det nye Puls i hermetegn. For oss lesere som stod utenfor feiden, var imidlertid det hele en ypperlig løsning. For med ett hadde vi to månedlige musikkaviser som begge representerte real og informativ rockjournalistikk. Med Rock Furores inntreden på slutten av 80-tallet, hadde lille Norge intet mindre enn tre (Nye Takter hadde da for mange år siden blitt spist opp av Arbeiderbladet (Dagsavisen) og utspilt sin rolle som selvstendig musikkavis) stabile publikasjoner som dekket norsk og utenlandsk rock på fortreffelig vis.

Rundt midten av 90-tallet begynte det å butte. BEAT var da et glanset magasin med vedlagt cd, en kanskje nødvendig men dyr satsing som til sist endte med på kroken på døra i 1997. Rock Furore gikk skeis ett par år før der igjen, og Puls hentet inn dødsboet, omdøpte seg til Puls Furore og forsøkte med utgivelser hver 14. dag. Alt til liten nytte, for både omfang, kvalitet og salg sviktet. I 1998 var det stopp også for Puls, fra og med da har avisen eksistert kun på nett (www.puls.no). I løpet av bare et par år ble norsk rockpresse utradert, som offer for utenlandske magasiner, en norsk dagspresse som skrev stadig mer om rock og pop, urbane gratismagasiner og et gryende internett. I sum og bunn frarøvet de annonseinntektene som la grunnlaget for drift i noenlunde balanse.

Puls (sammen med de andre nevnte) var uhyre viktige i en tid da kanalene for stoff om pop og rock var få og snevre (ikke minst for oss som led tenårene i småbyer); nytt nummer var blant månedens virkelig faste holdepunkter, og for denne mann – som kjøpte sitt første nummer i februar ’83 – er Puls’ betydning og oppdragende effekt nær umulig å beskrive.

Med nye tider og mangfoldige metoder, kan Puls på trykk aldri igjen bli hva det var. Så er nok heller ikke hensikten når Rønsen annonserer at Puls vil være å finne for salg hvert kvartal. Det er nok mest for å føle litt på formen, sjekke status, se om det fortsatt er noen som bryr seg med og ser verdien av en generell rockpublikasjon i Norge. Første nummer (#1/2008) overbeviser i så måte ikke, noenogførti sider i enkel men funksjonell layout, noen ok dog for tynne intervjuer / artikler, en håndfull velskrevne plateomtaler. Reell tyngde savnes, det minner mest om planB eller tilsvarende gratismagasiner.

Men prisen er kun 20,- og det kriblet litt ekstra ved igjen å se Puls i Narvesens hylle. Kjøp; og overbevis staben om at det er verdt å satse større til neste kvartal.