The Attrition Of Reason
Attrition, The Attrition Of Reason
Third Mind, lp 1984
Omtale basert på reissue Two Gods, cd 2007
Dypt nede, i kjeller, krypt og irrganger hvor den vanlige mann og kvinne bare unntaksvis ferdes, har Martin Bowes opprettholdt sitt Attrition siden tidlig 80–tall og opp til i dag. Aldri hørt om? Ingen skam, Attrition har ennå til gode å befinne seg noe i nærheten av en hitliste eller oppslag i mainstream media. I etasjen under regulær indie, stedet for de særs interesserte og supportere av musikk hvis karakter er subkulturell, er Attritions tilholdssted.
Gjennom årene har Attrition berørt mye rart og blitt gitt mange karakteristikker, fra ambient og neoklassisk til elektropop, industrial og goth. Hvilket må vite er mye av samme sak og side, og enklest kan samles under den brede paraply som dark wave er. Grovt hørt er altså Attrition ikke særlig særere enn elektronisk musikk uten fast formel, som et Cocteau Twins bitt av demoner.
«The Attrition Of Reason» er, sett forbi et par tidligere kassettutgivelser, Attritions første ordentlige album og første utgivelse på vinyl. Sådan er det tidlig fase og ganske sikkert ikke — uten egentlig å vite, for kun en beskjeden andel av Attritions rundt tyve utgivelser har funnet vei innenfor disse vegger — helt representativt for Attrition. Her, som trio (Bowes pluss søskenparet Julia og Ashley Niblock), søker Attrition frem musikk som er alt fra streng og intenst messende til fullt ut dansbar og kjekk. Og ikke minst det midt mellom.
Nettopp midt mellom det strenge og det mer tilforlatelige, ligger albumets beste. Som i «Day I Was Born» og «Redoubt Of Light», begge disse balanserer mørk, hviskende stemning med melodi og behagelig vuggende rytmikk. De er litt skumle, og, som coveret illustrerer, det spøker i kriker og kroker. Så også for «You Will Remember Nothing», hvis slørete vokal og tekstlinje ‘It’s cold and green in my grave’ på sett og vis summerer albumets tone. I det hele tatt er det mye død, sorg og horror på «The Attrition Of Reason», men det på et slags godt, beroligende vis.
«Take A Walk» og «Beast Of Burden (Take A Walk)», i bunn og grunn samme låt i to forkledninger, viser Attrition med et noe annet ansikt. Nesten funky elektro som først vinkler mot hva Cabaret Voltaire på samme tid skrudde, for i «Beast Of Burden (Take A Walk)» bli noe tilnærmet Soft Cell på en av deres mer hysteriske dager. Disse to er det nærmeste «The Attrition Of Reason» kommer begrepet ‘pop’, men de er på ingen måte isolerte tilfeller for Attrition som helhet; noe bonuskuttene demonstrerer.
Fjorårets nyutgivelse hekter på samtlige fire kutt fra EP’en «The Voice Of God» (utgitt senhøsten 1984), og hør så der: For der triller fire spor hvis uttrykk er tilnærmet pur synthpop. Som mest vellykket og infernalsk fengende i «Across The Divide», var det ikke for at Julia Niblocks vokal er en centimeter eller to mer drama enn Moyets; kunne denne vært Yazoo opp av dage.
Litt pop her og litt pop der til tross; «The Attrition Of Reason» er ikke et album å velge når grandtante avlegger besøk. Det passer seg i det hele tatt til de færreste besøk, «The Attrition Of Reason» er et hjemme–alene–album til kvelder hvor man virkelig ønsker å lytte og er i innesluttet modus. På slike kvelder er albumet en fascinerende opplevelse, ikke uten lyter og langt fra perfekt, men like fullt et klart givende alternativ.
TRACKS
Day I Was Born / The Redoubt Of Light / You Will Remember Nothing / Take A Walk / Beast Of Burden (Take A Walk) / Behind Innocence, Lies / The Decline / Prayer For The Head + BONUS: The Next Day / The Outer Edge / Across The Divide / Reflections
Produsert av Attrition
