Sparks in Heaven

Sparks, No. 1 In Heaven
Virgin, lp 1979

Om Sparks er det ofte og gjerne påpekt at deres største hinder for større kommersiell suksess var Ron Maels maniske blikk og påfallende Hitlerbart. Muligens ligger det noe i dette, men Sparks’ problemer — for å benytte et slikt uttrykk — var nok mer omfattende enn bare dårlig overveid image.

Stadige musikalske stilskifter og vedvarende trang til underlige tekster plasserte Sparks i båsen for eksentrisk artpop, det selv om de titt og ofte var hylende kommersiell glampop som skapt av og for 70–tallet. Når de nå og da kom i skade for å slå til med en real hit, tok det ikke lange stunden før de igjen var tilbake blant de rare og mindre salgbare. Det er lett å tenke seg til at Sparks ikke laget snublefot for seg selv med vilje; det bare var bandets naturlige vei. Vi er Sparks — dette er hva vi gjør.

Bandet Sparks forvitret naturlig med tid og ble til mer eller mindre duoen Sparks bestående av brødrene Mael. Etter et par magre år ble det Donna Summer som skulle gi de to ny inspirasjon. Mektig imponerte av hva Giorgio Moroder hadde gjort for henne, forkastet de rock og gikk løs på synth og disco i spann med Moroder. Rundt 1979 faktisk verken noe dristig eller eksepsjonelt trekk — husk at navn som Kiss og Queen foretok samme grep — , men Sparks’ frilynte låtskriverevner kombinert med Moroders magi skapte bedre forutsetninger for fullendt resultat enn tilfellet var for andre rockere som desperat søkte mot diskotek og nye garder.

Med kun seks spor og en drøy halvtime i folden er «No. 1 In Heaven» et kompakt album, uten at det går på bekostning av rikt innhold. Den elektropop og disco som er fundament for albumet kveler aldri Sparks’ egenart, og klarer heller ikke helt å skjule at duoens røtter tross alt befinner seg i rocken. Det bidrar sitt til at låtene er mer vågale og mindre statiske enn hva mange vil forbinde med den genre det her er tale om. Varm elektro av stor energi, noen måneder forut for sin tid og utvilsomt egnet som inspirasjon for mye av 80–tallets synthpop. Russel Maels skingrende skrullevokal tilsetter dessuten en spiss soul og et snev av kledelig galskap, noe som ytterligere forsterker opplevelsen av de sterke kvaliteter «No. 1 In Heaven» innehar.

Beat The Clock

Tittelkuttet — #14 som single i England — tør være kjent også av den som ikke er familiær med Sparks; så la oss heller trekke frem tre kutt som alle peker frem og påminner om senere navn. «Academy Award Performance» avslører at våre venner i Superfamily har lånt øre til Sparks. Dét blir notert av de færreste, for i det hav av referanser til 80–tallet som anmeldere benyttet i sin omtale av fjorårets album fra Superfamily; nevnte ingen — så langt vår radar bekjent — Sparks. Vel; «Academy Award Performance» er eksakt den samme grandiose symbiosen mellom elektro og glamrock som Superfamily gjennomførte med stort hell i fjor.

«La Dolce Vita». Tittelen er i seg selv hint godt nok, for dette er europop av den sort som plaget mange midtveis på 80–tallet. I dag videreføres arven gjennom østeuropeiske lands bidrag i Eurovision Song Contest, til fortsatt plage for surpomper. Sparks’ grep er selvsagt noe mer nyansert, men melodi og refreng er europop definert. En fantastisk låt. «My Other Voice» er som å bla i franske Airs vinylsamling, hvor det uten tvil er samlet mye easy listening med utspring i 70–tallet. Som albumets svale pusterom, er «My Other Voice» like lekker som Airs beste.

Andre ører vil helt sikkert høre andre koblinger, men det skal godt gjøres å lytte gjennom «No. 1 In Heaven» uten å bli slått av de mange linker til popmusikk som kom senere. Som kommersiell pop regnet, er det vanskelig å finne noe album anno 1979 som er mer eh… hypermoderne enn dette. I det minste ikke som er hypermoderne og samtidig vellykket, hvilket gjør «No. 1 In Heaven» til en pen brikke i utviklingen av synthpop.

TRACKS

Tryouts For The Human Race / Academy Award Performance / La Dolce Vita / Beat The Clock / My Other Voice / The Number One Song In Heaven

Produsert av Giorgio Moroder