Electric Dreams

The Human League, The Very Best Of
Virgin, dvd 2003

The Human League har loggført en rekke samlealbum, de fleste av disse til større frustrasjon enn ubetinget glede da kriteriene for utvalg ofte har vært så som så gjennomtenkte. En oppsummering av bandets samlede promovideoer er derfor straks mer interessant, da ikke minst fordi The Human League alltid har vært bevisste det visuelle aspektet ved popmusikk.

«The Very Best Of» innledes av to klipp fra epoken pre-populære, hvilket er en sympatisk strek som setter bandets røtter i sterk relieff til deres kommende virke på verdens hitlister. Gjennom en virvel av ledninger, båndopptakere, computere, lysbildefremvisere og analoge synth’er badet i rødt og blått lys, tramper «Circus Of Death» og «Empire State Human» frem som strålende eksempler på de aparte elektroniske avantpop’ere trioen The Human League skapte mot slutten av 70-tallet. Grusomt tøft, faktisk, som et Kraftwerk koblet til britisk postpunk.

The Human Leagues storhetstid, fra 1981 og et par år plusset på, viser et band som dro god nytte av de muligheter som lå i videomediet. «Love Action (I Believe In Love)», «Don’t You Want Me» og «Mirror Man» er alle regissert i den ånd som gjorde og gjør mye av datidens promovideoer til langt mer severdige opplevelser enn dagens varianter. Det vil si videoer som formidler små historier, noveller som illustrerer tekst og musikk. Bandmedlemmene trår ut av funksjonen som musikere og blir gitt hver sine rollefigurer og ansikter i de minidramaene som disse videoene utgjør. Naivt enkle historier, men likefullt langt mer subtile, severdige og underholdende enn den idétørken som etterhvert grep om seg i bransjen for musikkvideoer.

«Open Your Heart» fremviser på sin side det andre fremtredende trekket ved musikkvideoer fra tidlig 80-tall; demonstrasjonen av klipp og lim i det som da var forholdsvis ny teknologi. I dag i beste fall sjarmerende simpelt, men nettopp dette er også hva som gjør «Open Your Heart» til en fortsatt artig sak å se.

The Human League, 1981

Fra «(Keep Feeling) Fascination» og videre gjennom 80- og 90-tall blir kvaliteten på video, i tråd med ditto hva gjelder musikk, opp og ned. «(Keep Feeling) Fascination» er, med unntak for enkelte hederlige klipp, begrenset til band i trangt rom som vrikker hofter, smiler og ler for å understreke hvilken herlig feel-good låt de fremfører. Det kunne sikkert hjulpet om «(Keep Feeling) Fascination» hadde vært en riktig raff låt (noe den så absolutt ikke er), men en slik jolly good-stemning kler uansett ikke The Human League. Med «The Lebanon» stavrer bandet i samme videofelle som så mange andre i 1984 og frem; liksom-live med villige statister som publikum. «The Lebanon» er ingen dum låt, men at The Human League her oppdaget ‘rock’ og ikke fant noen bedre måte å billedlegge dette på enn via en ubarbert Oakey samt litt dongeri og lisseslips; var og er intet syn for guder.

I det hele sparket Oakey sminkøsen og frisøren for et par år, med det resultat at han i de neste par videoene fremstod som the missing link mellom harrytappen Richard Marx og en råner fra traktene rundt Vinger. Videoene i seg selv er dog ikke så halvgale, og «Louise» er (til tross for å være det flaueste stykke musikk The Human League har festet til riller) nesten riktig bra. Videoene fra «Crash» (1986) og «Romantic?» (1990) er det liten eller ingen grunn til å juble over; de sier lite og er tidstypiske promovideoer uten det hold som gjør de verdt å betrakte gjentatte ganger. Med «Tell Me When» og «One Man In My Heart» fra midten av 90-tallet finner imidlertid The Human League igjen tilbake til bilder som signaliserer elegant klasse, filmatiske videoer av behagelig karakter.

Når det hele rundes av i 2001 med «All I Ever Wanted» – et kjøligfuturistisk klipp erketypisk for vårt årtusens dancepop (det kunne vært Kylie Minogue) – fester det seg et inntrykk av at The Human Leagues samlede videoer langt på vei viser utviklingen i musikkvideoens preferanserammer fra tidlig 80-tall og til i dag. Det sier kanskje noe om at The Human League ikke har dyrket sitt eget stempel på dette området, men heller grepet tak i de triks som rådet akkurat der og da. «The Very Best Of» er okke som en i all hovedsak underholdende samling hvor to av tre er vel verdt jevnlige gjensyn, noe som slettes ikke kan sies om mange andres tilsvarende utgivelser.

Fin bonus er her også, hvorav hele fire mimebesøk hos «Top Of The Pops» i 1981 er nostalgisk drops for øyet. De to kuttene fra «Later With Jools Holland» i 1995 er ordentlige liveopptredner, og det av riktig potent kvalitet. Et halvtimes langt intervju fra 2003 bringer lite nytt eller ukjent frem, men det er en både hyggelig og informativ samtale. Skulle ikke det være nok kan man alltids plugge disc’en inn i pc’en og pynte omgivelsene med wallpapers og screensaver.

TRACKS

Circus Of Death / Empire State Human / Love Action (I Believe In Love) / Open Your Heart / Don’t You Want Me / Mirror Man / (Keep Feeling) Fascination / The Lebanon / Life On Your Own / Together In Electric Dreams / Louise / Human / I Need Your Loving / Love Is All That Matters / Heart Like A Wheel / Soundtrack To A Generation / Tell Me When / One Man In My Heart / All I Ever Wanted + BONUS: Interview 2003 The Sound Of The Crowd (tv, 1981) / Love Action (I Believe In Love) (tv, 1981) / Open Your Heart (tv, 1981) / Don’t You Want Me (tv, 1981) / The Stars Are Going Out (tv, 1995) / The Sound Of The Crowd (tv, 1995) / CD-Rom