Dirty Little Rockstar

The Cult, Born Into This
Roadrunner, 2cd 2007
Omtale basert på ‘Savage Edition’

Mange band snublet i den moderniseringsmaskinen som mye av 90-tallets tungrock gjennomgikk. Skurr og teknofisering stod på dagsorden, noe som nye navn håndterte med hell mens etablerte artister halset etter uten helt å få det til. For mange, som The Cult, ble resultatet lite annet enn rep om egen hals.

The Cults åttende opus står trygt plantet i hjørnet for tradisjonell rock av den hardere sort, uten at det blir utpreget retrorunk av den grunn. Til det er Youths produksjon samt en spenstig rytmeseksjon for oppdatert på dagens frekvens; «Born Into This» plasserer seg på alle måter som 2007 til tross for fravær av vågale musikalske krumspring eller mas og jag etter siste trend.

Jevnt over riffer og ruller «Born Into This» som en slags retur til det format The Cult frontet under siste del av 80-tallet, men dessverre uten helt å riste og rufse som den gang da. Skylden for dette må et middelmådig låtmateriale ta, for Astburys vokal er bedre enn noen gang og bandet låter både tett og fett. Det er, gjennom de første syv, ingen kutt som stikker seg ut og bringer reell begeistring. Ikke at de er direkte dårlige – med unntak for den fryktelige ‘balladen’ «Holy Mountain» som tenderer i retning danseband – , men de savner samtlige det siste løft som skiller vellykket fra hederlig. «Born Into This», «Diamonds», «I Assassin» og «Dirty Little Rockstar», sistnevnte utnytter på greit vis de samme knep som Primal Scream på sitt vis utnyttet fra Stones igjen, fungerer dog til ståkarakter.

Først med «Tiger In The Sun», en slepen og luftig sak hvis majestetiske refreng det er god grunn til å spandere noen lightere på, våkner oppmerksomheten til noe mer enn bare høflig applaus. Albumets klart beste spor, som blir fint og heftig fulgt av «Savages» hvor The Cult finner et slikt bikergroove som vi vet de kan til fingerspissene. «Sound Of Destruction» konkluderer den opptur som siste part av albumet gir; massivt driv og ett av albumets få virkelig gode refreng.

Den undring det faktum at albumets tre beste ligger gjemt til sist gir, blir ytterligere forsterket av hva som befinner seg på bonusdisc’en. «Stand Alone», melankolsk tyngde med ekko av goth og doom, og «War Pony Destroyer», harvende stomp ikke fjernt fra «Electric» (1987), er begge klart bedre og tøffere enn det meste av hva som huserer på selve albumet. «Savages» i full lengde er dessuten hakket hvassere enn albumversjonen, og begge demoversjonene – ikke minst «Sound Of Destruction», som i demo buldrer og brummer frydefullt – er fullstendig overlegne de endelige utgavene. ‘Savage Edition’ og den bonus denne gir ikke bare bidrar til en betraktelig boost av det totalinntrykk «Born Into This» gir; ‘minialbumet’ er kort og godt langt bedre enn hovedalbumet. En merkelig prioritering, men det innebærer i det minste at de som velger å putte inn noen ekstra kroner faktisk får – for sjelden gangs skyld – musikk av verdi.

«Born Into This» blir likefullt ikke mer enn sånn cirka medium vare for svorne kultister, selv om det er klar positiv bedring å spore sammenlignet med The Cults to foregående verk. I enkelte glimt vises også at de fortsatt virkelig kan, og om de nå bare makter å holde seg samlet og ikke la det passere nye seks-syv år til neste album, vil det ikke overraske om de slår tilbake med full tyngde.

TRACKS

Born Into This / Citizens / Diamonds / Dirty Little Rockstar / Holy Mountain / I Assassin / Illuminated / Tiger In The Sun / Savages / Sound Of Destruction + BONUS: Stand Alone / War Pony Destroyer / I Assassin (demo) / Sound Of Destruction (demo) / Savages (full length version)

Produsert av Youth