When Poets Dreamed

David Sylvian, Secrets Of The Beehive
Virgin, lp 1987

Frigjort fra Japan og de forventninger som etterhvert knuget dette band, stod David Sylvian frem som en stadig mer selvstendig artist fullt ut dedisert til sitt eget tokt og univers. Med «Brilliant Trees» (1984) opprettholdt han en slags musikalsk og kommersiell bru til sitt gamle band, men det doble og svært så ambisiøse «Gone To Earth» (1986) kappet for all fremtid Sylvians bånd til det store publikum. Med viten og vilje, må vite.

På sett og vis er det synd at ikke «Secrets Of The Beehive» var det album som etterfulgte «Brilliant Trees», for med dette hans tredje studioalbum serveres et sett kutt som samlet hørt er Sylvian i hans mest tilgjengelige hjørne. Popmusikk i streng forstand er det selvsagt ikke, dog er låtene så konsise, melodiske og sirkulerende rundt refreng at doktorgrad i esoterisk smak ikke er påkrevet for å bli revet med. «Secrets Of The Beehive» er et altfor vakkert album til å være forbeholdt de relativt få.

Med sin gamle venn og medspiller Ryuichi Sakamoto som den mest sentrale støttespiller, skaper Sylvian poetisk musikk i en liten lomme mellom ambient, jazz og pop. Små eventyr er det ene kutt etter det andre, hvor Sylvians karakteristiske vokal i samspill med musikk formidler fragmenter av myter om guder, djevler og helter. Det sørgmodige skjær som hviler albumet gjennom er ingen tung sorg, for «Secrets Of The Beehive» er i langt større grad lys, tro og håp enn fortapt tungsinn.

I likhet med Talk Talks siste par album, er «Secrets Of The Beehive» et album som berører menneskets iboende religiøsitet. Som en vag og langt fra konkret følelse om hva som beveger seg i natur, mellom himmel og jord, mellom liv og død. ‘New Age’, vil sikkert enkelte mene, men Sylvian er altfor dyktig og smart til å drukne i den hule puddingen new age representerer.

Selektive spor? «Secrets Of The Beehive» er alle i ett og vibrerer best som helhet, men tvinger du frem svar vil «September», «Maria», «When Poets Dreamed Of Angels», «Mother And Child» og «Waterfront» ligge i front. Muligens «Orpheus», dersom albumets mest tilgjengelige poplåt er hva som skal pekes på. Det eneste noe svakere moment er «Let The Happiness In», som til tross for rollen som utvalgt førstesingle (#66 i England) blir for langdrygt repeterende for sitt eget beste.

Bit dessuten merke i at albumet tikker naturlig ut i det øyeblikk vidunderlige «Waterfront» tar siste pust. På de to cd-utgavene som i dag er i handel er enten «Forbidden Colours» eller «Promise (The Cult Of Eyrudice)» hektet på som avsluttende spor. Intet vondt sagt om noen av disse hørt isolert, men i denne sammenheng bidrar de ikke til annet enn å forkludre albumets optimale ramme.

Dersom du akter å anskaffe kun ett album av David Sylvian, er «Secrets Of The Beehive» hva du skal ha. Av den enkle årsak at her smelter kunstneren Sylvian og popmusikeren Sylvian sammen på uforlignelig vis. Etter tyve år hånd i hånd tilhører det fortsatt høstens aller beste venner, en september uten «Secrets Of The Beehive» vil aldri føles helt riktig.

TRACKS

September / The Boy With The Gun / Maria / Orpheus / The Devil’s Own / When Poets Dreamed Of Angels / Mother And Child / Let The Happiness In / Waterfront

Produsert av Steve Nye