Praying to The Beat

Re-Flex, The Politics Of Dancing
EMI, lp 1983

Re-Flex, enda et av de flerfoldige navn innen moderne, trendy og elektronisk basert poprock som fikk anmeldere til å kaste ukvemsord rundt seg. Mekaniske melodier, monotone rytmer og pizzatrommer, enkle løsninger, uten særpreg eller substans. Dunk-dunk. Re-Flex ble kort og godt ikke levnet mye ære.

Dette, deres eneste utgitte album, er dog ikke et så elendig stykke vinyl som mange hevdet. Særs originalt for sin tid er det ikke, ei er det helt enkelt å spore touch av noe unikt som kan sies å definere Re-Flex som selvstendig band. «The Politics Of Dancing» er uten ansikt, hi-tec pop som kunne vært gjort av tusen tilsvarende band. Hva som redder albumet fra kverna, er en ikke helt ubetydelig evne til å smi smellfete spor som straks og uten krangling setter seg. Parret med John Punters (en mann med korrekt cv innbefattende bl.a. Japan og Roxy Music) produksjon, blir albumets fem-seks beste kutt faktisk rett så raffe.

Tittelkuttet, Re-Flex’ eneste virkelige hit, er gitt nærmere omtale ved tidligere anledning; og også i albumversjon står det seg stadig som bandets heldigste påfunn. «Praying To The Beat» og «Hitline» (begge lansert som singler) vaker imidlertid ikke langt bak, hastige, smidige poprockere som dyrker refreng for radio og MTV. I disse, som gjennomgående er for albumet under ett, er klare ekko av amerikanske grep og sound, som en strømlinjet storbyradio rettet mot unge moderne uten smak eller sans for det veldig vågale. Dog unge og moderne nok til at Foreigner eller Survivor blir for sedate. Så gjorde da også Re-Flex like gode listeplasseringer i USA som hjemme i England, noe som på ingen måte er selvfølge for et nytt band fra det store intet.

«Hurt» viderefører den fine formel de to innledende kutt etablerer, litt roligere puls men i bunn og grunn eksakt samme mal. Når pent fengende «Couldn’t Stand A Day» og «The Politics Of Dancing» tikker inn som fire og fem, sitter både vi og Re-Flex tilbake med en førsteside som er forbausende jevn og solid. Ekstase eller lallende lykkerus bringer den ikke, bare noe så enkelt og liketil som ukomplisert, veldreid popmusikk som fortsatt høres bra ut. De siste fem famler imidlertid, og med det falmer også albumet som helhet. «Pointless» er dog god pop, den ramlende funk «Jungle» bygger på fungerer forholdsvis greit; men i sum forteller side b. at Re-Flex samlet og brukte opp sine blinkskudd under første halvpart.

Med akseptable salgstall bokført og et solid innhogg på det amerikanske markedet i bakhånd, synes det merkelig at «The Politics Of Dancing» ble Re-Flex’ eneste album i butikk. Bandets andre album, «Humanication» (1985), ble aldri utgitt etter at singelen «How Much Longer» falt flatt, med den konsekvens at plateselskapet stengte kontoen og Re-Flex forlot kartet. Trolig ville det ikke gjort den store forskjell om «Humanication» hadde materialisert seg, trolig hadde Re-Flex på dette tidspunkt gjort sitt og hatt sine femten minutter. Blant de mange navn som kom og gikk, er imidlertid Re-Flex’ femten minutter slettes ikke å forakte. Eller; la oss gjøre det til snaue tredve minutter, som er rundt regnet den tid høydepunktene på «The Politics Of Dancing» krever.

TRACKS

Praying To The Beat / Hitline / Hurt / Couldn’t Stand A Day / The Politics Of Dancing / Something About You / Pointless / Jungle / Sensitive / Keep In Touch

Produsert av John Punter