Doll By Doll
Doll By Doll, Remember
Automatic / Warner, lp 1979
Omtale basert på reissue Rhino, cd 2007
Doll By Doll er blant de forholdsvis mange band som ble gjenstand for gode ord og klemmer fra samtidens synsere, og som med tidens gang er skviset til heller obskur status. Musikkavisen Puls var trolig landets største promotør av Doll By Doll, uten at det hjalp bandet til de store salgstall her hjemme.
Dagens kunnskap om bandet og deres i alt fire album er ganske mager, selv tilhengere av Jackie Levens solokarriere er i mange tilfeller ikke i besittelse av Doll By Dolls katalog. En ikke uviktig årsak til dette skyldes at bandets plater har vært ute av trykk i en mannsalder eller to; noe et av menneskets aller snilleste venner — Rhino — endelig gjør noe med i 2007. Batchen på fire album er av Rhino gitt behandling i den noe lavere budsjettklasse, hvilket vil si at lyden kunne vært bedre, bonuskuttene er i fåtall og booklet’en er noe beskjeden i antall sider (dog så absolutt god). Det sentrale og viktige er imidlertid at de originale albumene igjen kan finnes i butikk.
I all hovedsak bedriver Doll By Doll sjelfull, tidløs — noen vil kanskje si konservativ — rock«Remember» er Doll By Dolls albumdebut og føles som en naturlig start for en som aldri har gjort nærmere bekjentskap med bandet. Hva som slår allerede ved første kutt, den drivende «Butcher Boy» i tilnærmet boogie–trav over støvete highway, er hvor utpreget amerikanske Doll By Doll lyder. Den rock dyppet i små drag av soul og folk som «Remember» favner, har ikke all verdens fellestrekk med hva de fleste andre på den britiske postpunk–scenen bedrev. New wave og antydninger til pubrock («Lose Myself») skinner gjennom, men i all hovedsak bedriver Doll By Doll sjelfull, tidløs — noen vil kanskje si konservativ — rock gjennom de syv sporene albumet utgjør.
Materialet er ikke, med mulig unntak for mektige «The Palace Of Love» (for øvrig bandets første single), direkte umiddelbart; men med hele seks av de syv i spenn fra fem til drøye syv minutter i lengde, skaper Doll By Doll ganske ambisiøse, sammensatte og innholdsrike låter. De lykkes ikke som i blinkskuddet «More Than Human» hver gang, men i de øyeblikk låtene ikke helt sitter bærer Jackie Levens fyldige — få som har hørt mannen kan nekte for hans kapasitet som vokalist — stemme byrden slik at interessen ikke går tapt.
Flere vil være av den formening at «Gypsy Blood», også det fra 1979, er et bedre og derfor riktigere album å innlede med. Noen ganger føles det alikevel korrekt å først ta fatt på forretten og spare desserten til sist. For selv om «Remember» ikke rager helt til skyene, har det en nerve og et løfte som skaper forventninger til den fortsettelse de tre påfølgende album innebærer.
TRACKS
Butcher Boy / Chances / Sleeping Partners / More Than Human / Lose Myself / Janice / The Palace Of Love + BONUS: The Fountain Is Red, The Fountain Is White
Produsert av Bill Price
