Smash Hits – The 80s

Mark Frith, The Best Of Smash Hits – The 80s
Sphere, 192s., 2006

Kulørte popmagasiner har en lang historie å se tilbake på, en historie som strekker seg tilbake også til de dager da formatet mer bestod av trykksverte enn fargerike farger. Manglende farger var ingen hindring for kulørt innhold, som var – og fortsatt er – portretter, intervjuer, spørsmål og svar, lek og skøy rundt og med alt som er den vidunderlige verden av pop- og filmstjerner. Og ikke minst bilder. Bilder i fleng.

Kan hende var, men dette får andre med bedre kjennskap til magasiner og populærkultur enn meg slå fast, årene fra tidlig 80-tall til et stykke inn på 90-tall popmagasinenes storhetstid. Åttiårenes magasiner tjente på farger, bedre trykkvalitet og høyere sideantall enn sine forgjengere fra 60- og 70-tall, og de befant seg på et marked hvor utfordringen fra internett kun var en fjern fremtidsdrøm blant et fåtall riktig avanserte sci-fi fantaster.

Dette var tidsalderen for svenske Okej, de tyske Bravo og Popcorn, engelske Smash Hits, og – noe senere – vårt hjemlige Topp. En rekke magasiner forsøkte seg på samme marked, inkludert flere kortvarige norske, men ikke særlig mange andre enn de nevnte klarte å levere og overleve år etter år.

Lett lektyre for lettlurte unge? Mange utgivere fikk erfare at fjortiser langt fra tok til takke med sammenrasket rask rasket sammen av godt voksne som ikke forstod hva leserne krevde av et slikt blad. Fjortisene krevde innhold og kvalitet, og det var hva Okej, Bravo og Smash Hits serverte. At det for mange lesere her hjemme nok fant seg noe vrangt å lese hva som stod i tyske Bravo, var et fullstendig uvesentlig poeng. For Bravo hadde alle de farger, bilder og riktige spalter som skulle til.

Det ble med årene pene bunker og stabler med slitte eksemplarer av slike blader på mitt gutterom, og det som ikke lå i stabel var klistret på vegger. Der, på hyller og i skap, fikk de nyte sin arkiverte status helt til den dag kom da det var på tide å forlate hjemmets lune favn og flytte ut i den store verden og inn i den lille hybel. Da ble det ryddesjau, og sammen med andre antikviteter fra barndom og ung ungdom gikk Okej, Bravo, Popcorn og Smash Hits i søppelkassa. Neste morgen, sikkert før sola stod opp, tok to trauste karer i det kommunale renovasjonsverket tak og kjørte hele haugen til fyllinga for endelig tilintetgjørelse. Alt. Rubbel og bit.

«The Best Of Smash Hits – The 80s» er et lite plaster på såret for alle oss som dumpet årgang etter årgang av Smash Hits. Her er representative klipp og høydepunkter fra bladets utgivelser gjennom 80-tallet, intervjuer, leserbrev, de famøse og bevisst tåpelige spørsmålene som tildels var et kjennetegn for Smash Hits, brevvenner, sangtekster og ymse spalter. Foruten selvsagt bilder og posters. I fleng. Personlig plasserer jeg et ekstra kryss for det faktum at samtlige 262 forsider fra disse årene er gitt plass, og finner det dessuten ganske trivelig at autentisk reklame – for avanserte produkter som bl.a. Vic 20 og Pioneer Hifi – er viet noen sider.

«The Best Of Smash Hits – The 80s» er kulturhistorie, i det minste for enkelte voksne menn og kvinner, like mye som det er mimrehistorie. For Smash Hits var et betydelig høydepunkt hver 14. dag, og medvirket til å forme en hel generasjons popsmak og holdninger. Men en lukket lomme og en forhistorisk tid er det nok, for den svært unge og vennlige ekspeditrisen i bokhandelen skottet fra omslag til meg og spurte ‘- Skal den pakkes inn…?’. ‘- Nei takk, det går bra’. Var alt jeg kom på å si.

(Smash Hits var det suverent største av de britiske popmagasinene, og eksisterte fra høsten 1978 til vinteren 2006. I sin storhetstid, på slutten av 80-tallet, var bladets opplag på 1 million; da siste nummer stod i hyllene for et snaut år siden var opplaget ynkelige 120.000. Navnet Smash Hits lever fortsatt i form av et nettsted, men det er det trolig svært få som bryr seg spesielt med.)