On Interstate 15

Wall Of Voodoo, Call Of The West
I.R.S., lp 1982

En sjelden gang må det være tillatt å sitere seg selv… – ‘Søppelsynth og præriemyter, white trash og Ennio Morricone. «Call Of The West» er en amerikansk dokumentar fra baksetet av en rent-a-wreck, gjennom grøftekanter, ørken, mistrøstige småbyer og blinkende neonlys; fra Las Vegas til feil side av grensen.’

Med fare for beskyldninger om manglende beskjedenhet, så føles de linjene som noe nær den optimale oppsummeringen av «Call Of The West». Slik sett kunne det vært satt punktum for omtalen av albumet allerede her, men et av 1982s klart mest fascinerende album fortjener dog en noe grundigere guide enn som så.

«Call Of The West» er Wall Of Voodoos andre studioalbum – «Dark Continent» velsignet verden året før – og samtidig deres eneste berøring med hitlister. Albumet tikket inn på en 45. plass i USA, hvilket var et resultat av singelen «Mexican Radio» og dens lille suksess – en 64. plass i England, en 58. plass i USA. «Mexican Radio» sin snurrige cowboysynth og hetebølgende fragmenter av den amerikanske gringo i Tiajuana var i enda større grad tiltalende stemninger for radioDJs (denne rasen knekker uansett umiddelbart i kne med det samme en single inkluderer ordet «radio» i tittel eller refreng) enn for den jevne platekjøper, noe som førte til at mange radiolyttere bet seg merke i navnet Wall Of Voodoo.

«Mexican Radio» er utvilsomt et av Wall Of Voodoos mest iørefallende øyeblikk, men det uten å gå på akkord med bandets egenart. Den er en snodig liten sak, en kulthit eller freakhit eller hva man nå måtte velge å kalle den, som hviler på grensen til novelty. «Call Of The West» i sin fulle bredde er derimot ikke utpreget novelty.

Wall Of Voodoos magi ligger i miksen av umake sjangere og instrumenter. Gitartwang, munnspill og amerikansk mytologi møter synth, trommemaskin, raslende perkusjon og moderne popmønstre. Dekorert med diskrete detaljer og lydeffekter fra western og krim noir skapes et hektende lydbilde som fremkaller dunkle fotografiske bilder. Soundet er såvidt særegent at mye av materialet på «Call Of The West» gjerne kunne fungert som instrumental filmmusikk. Stan Ridgways brede, nær parodiske, hillbillyaksent og den observerende, ofte fortellende, lyrikken er dog to helt avgjørende biter for at «Call Of The West» lykkes som et helhetlig album.

Look At Their Way

«Mexican Radio» er allerede nevnt som et av bandets mest momentante innfall av pop, døråpneren «Tomorrow» er likevel å anse som en enklere og vel så umiddelbar poplåt. Ypperlig balansert synthamericanapop, en av trolig ganske få låter som kan bringe kugutter og synthare sammen i forsonende skål og smil. Øvrige spor som er enkle å fange ved første blikk er rockete «Spy World», den countrytravende instrumentalen «On Interstate 15» og muligens også «Lost Weekend».

Sistnevnte er lavmælt vemodig og det av albumets spor som i størst grad bygger på bandets primitive – så høres den i det minste ut – trommemaskin og smått sure synthtoner. «Lost Weekend» knipser et par i bilen på vei hjem fra Las Vegas, hvor helgen er tilbragt med å spille bort hver bidige av deres kroner. To håpløse drømmere som det er fristende å lappe til, for du vet at de ved neste anledning vil gjøre eksakt det samme om igjen. «They Don’t Want Me» er en motsats, det nærmeste Wall Of Voodoo har kommet britisk goth med sine skurrende gitarer, atmosfæriske keyboards og store, pumpende fremdrift.

To av albumets spor peker seg ut som nøkkelkutt, spor som både i lyd og tekst virkelig formulerer bandet Wall Of Voodoo. For det første «Factory», musikalsk et destilat av alle bandets virkemidler og en tekstmessig fryd som forener tragedie, komikk og sosialrealisme. Den stusselige, illusjonsløse og underbetalte fabrikkarbeideren i «Factory» er blant Ridgways mest minneverdige figurer, det er delvis synd på ham og delvis skam på ham. But, heck – it’s a living. For det andre «Call Of The West», episk og storslagen i form, en moderne variasjon over gullgraveren i reise mot Klondyke og den evigvarende drømmen om USA som mulighetenes land. I Wall Of Voodoos variant tar lykkejegeren buss over det gigantiske nordamerikanske kontintent, men målet er fortsatt lykke, velstand og honning.

Det kanskje aller mest tiltalende med «Call Of The West» er at albumet ikke er perfekt eller lyder videre profesjonelt. Mangt og mye mangler i sveis og skruer, tidvis surt og surklete som det er, med fravær av de virkelig dyktige instrumentalister og heller ikke tilgodesett med en ultimat produksjon. Dette kler imidlertid bandets uttrykk langt bedre enn hva gode musikere og en plettfri produksjon ville gjort, den skranglete maskinparken og bandets generelle begrensninger er faktisk helt sentrale for det soundet som skapes.

Muligens legger du sjelden vekt på hva denne mann måtte mene om album etter album, men i tilfellet Wall Of Voodoo bør du høre etter og definitivt vende det døve øret til dem som hevder at Wall Of Voodoo har gjort bedre album enn «Call Of The West». For det er ikke sant. Det som er sant er at «Call Of The West» er bandets desidert beste utgivelse. Definitivt hevet over enhver tvil.

TRACKS

Tomorrow / Lost Weekend / Factory / Look At Their Way / Hands Of Love / Mexican Radio / Spy World / They Don’t Want Me / On Interstate 15 / Call Of The West

Produsert av Richard Mazda