Beat Allegro

Kjøtt, Op
Mai, lp 1981

Med «Op» — deres eneste fulle album — døde Kjøtt som punkband, vil de fleste hevde, og erstattet det enkle med det mer komplekse. Postpunk, om man vil, med vilje til å eksperimentere og utfordre oppfatningene om hva Kjøtt skulle være. Det var og er delte meninger om albumets kvalitet og retning, ikke så rent få holder bandets tidligere utgivelser som uttrykk for det optimale Kjøtt og «Op» som haltende og i overkant pretensiøs.

Der Michael Krohn tidligere fremstod som helt sentral hva angår Kjøtts låtmateriale — klassiske titler som «Nei Nei Nei», «Nå Vil Jeg Ikke Leke Med Teitinger Mer», «Primitiv» og «Jeg Vil Bli Som Jesus» kom alle fra Krohns hånd — , var det Helge Gaarder som i hovedsak styrte «Op». Krohns enkle og poengtere vinkel er ganske annerledes fra Gaarders streben mot tone og tekst som noe mer enn rock på A4.

«Op» er kanskje det første norske skritt inn i en liten tidslomme hvor band ønsket å fremstå som ‘konsepter’ og album ble ‘produkter’; en i ettertid noe komisk holdning som ikke frembragte allverdens gode ‘produkter’. Kjøtt, minus Krohn, fortsatte som kjent som Montasje, og leverte med deres eneste album («Presence», 1982) bevis på at en slik überseriøs holdning var et blindspor. Krohn på sin side kommenterte fenomenet på Raga Rockers’ «Idiot Rock» i 1983, og ble den som på sikt tok seieren hjem.

«Op» er dog i en slik sammenheng ikke et forgjeves album, til det er det altfor konkret og strukturert til å forville seg inn i det meningsløse. Tilsatt rikelige mengder blåsere, fløyte, synth og kvinnelig kor (sistnevnte albumets store plage som med fordel kunne vært utelatt) til tross, «Op» besitter en klar og kjølig linje som balanserer fint mot bandets røtter i punken. Som omslag ymter om er stemningen kald, blålig hvit og preget av urban energi; her sirkulerer ordene rundt syntetisk lys, kaldt krystall, stagnert økonomi, iskald nål, det astrale plan, neon–prosjektiler, elektroder på vitale organer og kaldt vann. I det hele tatt; «Op» flommer over av referanser til lys, kulde og metall. Noen gjentagelser og lite spenn kan så være, men nettopp albumets ord og tekster bærer mye av interessen over tid.

Skummet kutt for kutt har «Op» langt fra så mange ‘hits’ å vise til som minialbumet «Kjøtt» (1980), grovt sett er det kanskje bare «(Jeg Gleder Meg Til) År 2000» (Krohns eneste bidrag foruten «Jern & Metall») som vil huskes av flertallet. «Op» er dog jevnt besatt og kan foruten den lille genistreken «(Jeg Gleder Meg Til) År 2000» er, vise til åtte øvrige spor som nær sagt alle scorer i krysset. «Kald Feber», et presist bilde av narkomane Karianne som senere også dukker opp på Cirkus Moderns «Karianne», «Hvit Hud / Svart Skinn», massive «Under Jorda» og hissigindustrielle «Jern & Metall» er de beste, med de resterende på drag ikke mange meter bak.

Albumets største musikalske styrke er allikevel sound og helhet, som signaliserer et band i kontakt med utenlandsk samtid. «Op» lyder kort og godt mer moderne enn det meste av annen norsk musikk av tilsvarende årgang.

Feltet er ikke videre stort, men i den lille bolken som er norsk new wave står «Op» som et av de aller beste og mest interessante albumene. Det samtidige «Materialtretthet» er nok alt i alt et bedre album enn «Op», og det samme kan sies i sammenligning med «Block To Block». «Op» er dog det mest ambisiøse av disse, med en vågal vilje til å utvide rammene for norsk punk og ta tak i uttrykk som peiler frem i tid og videre inn i 80–tallet. «Op» er ikke perfekt, men så er det heller ikke alltid de perfekte albumene som best viser hvilke musikalske strømninger som er i emning.

TRACKS

Metamorfose / Beat Allegro / Krigsrop / Kald Feber / Vinyl–Lobotomi / Jern & Metall / Hvit Hud / Svart Skinn / Under Jorda / (Jeg Gleder Meg Til) År 2000

Produsert av Helge Gaarder