The Stranglers

En universitetslærer som frontmann, en karatefanatiker på bass, en gretten keyboardist med bart, og bakerst en tidligere iskremselger hvis alder tilsa at han kunne vært pappa til Johnny Rotten. The Stranglers var tøffere enn de fleste og langt tøffere enn toget. Skulle bomben smelle en dag, vil The Stranglers sammen med rottene og kakerlakkene atter kravle frem igjen etter at støvet har lagt seg.

The Stranglers’ røtter kan spores til Sverige og bandet Johnny Sox, et band grunnlagt av Hugh Cornwell mens han jobbet som forsker ved Universitetet i Gøteborg. Johnny Sox, med Cornwell, to amerikanere og en svenske i folden, forlot Sverige til fordel for England og London tidlig i 1974. Cornwell var lite fornøyd med fremtidsutsiktene som universitetslærer, og ønsket heller å gjøre musikken til levebrød.

På samme tid som Johnny Sox ankom England virket Jet Black (eg. navn Brian Duffy) som kremmer innen den underlige kombinasjonen iskremvogner og illegal pub. Black var i likhet med Cornwell ikke tilfreds med eget virke, og satte inn en annonse i Melody Maker hvor han som trommeslager etterlyste band å spille med. Johnny Sox svarte på annonsen, og i løpet av kort stund ble etasjen over Blacks pub bandets øvingslokale. De opprinnelige medlemmene av Johnny Sox forsvant fra bildet høsten 1974, erstattere var bassist Jean-Jacques Burnel (født av franske foreldre, derav navnet) og gitaristen Hans Warmling. Disse fire spilte en kort periode konserter under navnet The Guildford Stranglers (Guildford var området hvor Blacks pub og leilighet befant seg), inntil det ble trimmet ned til The Stranglers.

Warmling ble ikke lenge i bandet; han mente utviklingen gikk for langsomt og dro hjem til Sverige i 1975. Sommeren samme år ble The Stranglers’ definitive besetning til sist komplett, (nok) en annonse i Melody Maker koblet keyboardist Dave Greenfield til bandet. Det neste halvannet året gjorde The Stranglers over 200 konserter og var med andre ord blitt til et høyst kompetent og erfarent liveband da punken gjorde sitt inntog.

The Stranglers skrev platekontrakt med United Artists i desember 1976, og platedebuterte med singelen «(Get A) Grip (On Yourself)» to måneder senere. «(Get A) Grip (On Yourself)» oppnådde ikke høyere enn #44 i England, men allerede med debutalbumet «Stranglers IV – Rattus Norvegicus» i april 1977 gikk The Stranglers inn på den engelske topp ti for første gang. Totalt har The Stranglers bokført hele femten plasseringer på den engelske topp ti, og har posisjon som et av de alt i alt mest suksessfulle navn med tilhørighet til britisk punk.

Deres tilknytning til punk kan imidlertid være diskutabel på flere områder, for The Stranglers var på ingen måte noe idealbilde av den unge punker anno 1977. Én ting var alderen (Jet Black var over alle hauger gammel allerede på slutten av 70-tallet) og deres bakgrunn, men musikalsk var de langt mer drevne og eksperimentlystne enn punkband flest foruten å ha klar inspirasjon fra 60-tallets rock. Greenfields keyboards bragte The Stranglers et anstrøk av The Doors og psychgarasje som få om noen andre samtidige band i England kunne vise til. Deres musikalske og personlige aggresjon parret med en evne til å lage uhyre fengende rock, gjorde imidlertid at svært få som hørte og så dem kunne nekte for at The Stranglers var ekte vare med punk i hjertet.

The Stranglers ble like mye hatet som elsket hjemme i England, deres image som sortkledte, spydige og mannsjåvinistiske bøller med hang til alkohol og vold falt mange tungt for brystet. Den feministiske og politisk korrekte fraksjonen av punkbevegelsen la The Stranglers for hat etter låter som «Peaches» og «Nice N’ Sleazy» (denne i 1978 fremført med et kobbel av strippersker på scenen), mens fans så vel som journalister ved flere anledninger fikk erfare at Burnels svarte belte i karate var realitet og ikke bare skryt. The Stranglers selv gjorde lite for å forhindre den generelle oppfatningen av dem som drittsekker og provoserte bevisst til venstre så vel som høyre.

Selvironi og vilje til å få siste ord har bandet alltid hatt; en arrestasjon etter beskyldninger om oppfordring til bråk under en konsert i Nice, Frankrike i 1980 ble aldri glemt og senere harselert med i «Nice In Nice». Cornwells nag til Sverige og kjedsomheten han opplevde der fikk likeledes gjennomgå i «Sweden» (fra albumet «Black And White» (1978)). Å skaffe seg flest mulig venner og å bli likt av alle har aldri vært The Stranglers’ fremste agenda.

The Stranglers ferierer på den franske riviera. Koz.

Med 80-tallet og album som «La Folie» (1981), «Feline» (1983) og «Aural Sculpture» (1984) ble The Stranglers’ toner mykere. Der deres tidligste hits var kjappe, konfronterende spor; var nå vare titler som «Golden Brown» (bandets største singlehit med #2 som toppnotering), «Strange Little Girl» og «The European Female» de som gjorde seg mest gjeldende på radiostasjoner og salgslister. The Stranglers’ rolle som sorte kynikere forble tross dette urokket i det nye tiåret, likeledes deres evne til å levere sterke album og å beholde grepet om fans så vel som mer tilfeldige lyttere. Etter «Aural Sculpture» sank imidlertid bandets produktivitet, og albumet «Dreamtime» (1986) står som et skille mellom tiden da The Stranglers var i virkelig fokus og til posisjon som en evigvarende, og ikke alltid like spennende, institusjon i britisk rock. På denne tiden kan det for øvrig noteres at Burnel var involvert som musiker og produsent på Beraneks «Trigger» (1984) og «Daylight In The Dark» (1986).

Singlene «All Day And All Of The Night» (The Kinks) og «96 Tears» (? And The Mysterians) – som begge passer The Stranglers som hånd i hanske – fra henholdsvis 1987 og 1990, ble bandets siste markante hits i hjemlandet. At begge disse var coverversjoner antyder at The Stranglers på dette tidspunkt gikk på tomgang; noe som ble bekreftet av deres første virkelig svake album med «10» (1990).

Høsten 1990 forlot Cornwell The Stranglers med den begrunnelse at nok var nok og at det ikke var mer å oppnå innenfor bandets rammer. Sterkt medvirkende var nok også erkjennelsen av at The Stranglers aldri klarte å utvide sitt nedslagsfelt; de var først og fremst populære i hjemlandet og kom aldri i nærheten av å få noe innpass på det amerikanske platemarkedet. Cornwell gikk solo, og har opp til i dag utgitt en rekke album som egentlig aldri har vakt interesse hos andre enn de mest trofaste tilhengerne av The Stranglers.

Cornwells oppfatning om at The Stranglers hadde sine beste dager bak seg ble på sett og vis grundig bevist gjennom 90-tallet. Den gjenværende trioen fortsatte med John Ellis (ex-Vibrators) som ny gitarist og Burnel i front som vokalist. Den opprinnelige tanken var å fortsette i dette formatet, men etter kort tid – vinteren 1991 – var Paul Roberts på plass som ny vokalist. Med denne besetningen gjorde The Stranglers fire album gjennom 90-tallet, et tiår tilbragt på små plateselskaper og salgstall fjernt fra storhetstiden. The Stranglers var blitt til en overlevning fra tider som var, kun støttet av en hard kjerne som aldri mistet håpet om at bedre tider igjen ville komme. Intensiv turnering og en uendelig strøm av samle- og konsertalbum holdt navnet levende i bevisstheten også hos de mange som hoppet av The Stranglers på 90-tallet; men da mer som et minne om de gamle albumene og med liten eller ingen kjennskap til det nye materialet.

Gitarist Ellis takket for seg våren 2000, og i hans erstatning – Baz Warne (ex-Small Town Heroes, et band som spilte support for The Stranglers på midten av 90-tallet) – kom de bedre tidene tilbake. Ikke i form av markant større kommersiell suksess, men i form av en lenge etterlengtet gnist med hensyn til låtmaterialet. Warne, langt yngre enn resten av bandet, viste seg raskt å være rett mann til å inspirere de gamle menn til igjen å skape album som begeistret fans og kritikere.

«Norfolk Coast» (2004) medførte større oppmerksomhet og doser ros enn hva bandet hadde opplevd på svært lenge, en samling inspirerte og livskraftige spor som ivaretok det beste ved The Stranglers’ klassiske sound og det uten å lyde bevisst retro. Den gode trenden ble opprettholdt med «Suite XVI» (2006), et album som i enda større grad enn forgjengeren tok grep om bandets entusiastiske fanbase. På «Suite XVI» er The Stranglers igjen kvartett (Burnel og Warne deler jobben som vokalist), etter at Roberts ble enig med bandet om å fratre våren 2006.

Roberts farvel var nok frivillig da han heller ønsket å bruke tid på sitt nye band Soulsec; samtidig virket det å være en enighet i bandet om at det beste ville være at Roberts sluttet. Ingen satte spørsmålstegn ved Roberts kapasitet som vokalist, men av mange ble han aldri helt akseptert – og det til tross for at han var frontfigur i like mange år som Cornwell – som den rette mann til å fylle Cornwells sko. Til videre opererer The Stranglers som kvartett uten en klart definert hovedvokalist, og de fleste virker å trives utmerket med en slik løsning.