Seen The Lights

Simple Minds, Seen The Lights – A Visual History
Virgin, 2dvd 2003

Godt og vel fire timer med Simple Minds i bilde og lyd er en i utgangspunktet liflig tanke, derfor er det en nedtur å måtte erkjenne at «Seen The Lights – A Visual History» ikke innfrir. Når det heller ikke er omfang eller kvalitet på produktet i seg selv som svikter, men ganske enkelt musikken og det visuelle, blir det en ekstra tung pille å svelge.

Det er et selvsagt resultat av preferanse og hvilken utgave av Simple Minds som verdsettes, for andre vil nok «Seen The Lights – A Visual History» oppleves som et riktig gildt dokument. For en som var, og fortsatt er, forelsket i det tidlige Simple Minds, bidrar imidlertid brorparten av disse timene ikke til annet enn å understreke hva som gikk galt med bandet på siste halvpart av 80-tallet.

La oss derfor innlede med ekstramaterialet og de unge år. «Life In A Day» og «Chelsea Girl» fra The Old Grey Whistle Test i mars 1979 viser et veldig ungt band og en stiv, nesten forknytt, Jim Kerr. Spranget til «Factory», «Changeling» og «Premonition» fra The Hurrah Club i New York bare et drøyt halvår senere er dramatisk, musikalsk så vel som med tanke på Kerrs fremtreden som frontmann. Sammen med opptaket fra City Hall, Newcastle i november 1982 – fem kutt plukket fra «New Gold Dream (81-82-83-84)» pluss «The American» – glitrer de tre låtene fra The Hurrah Club som utgivelsens mest spennende sekvens. Ikke visuelt, for det er i ’79 ganske så fraværende og i ’82 relativt enkelt, men musikalskt.

Simple Minds, 1980

Hva angår Newcastle ’82 så er det ikke minst «Big Sleep» og «New Gold Dream (81-82-83-84)» som fanger, to vidunderlig hektende liveversjoner. Siste ekstrabit, eller kanskje forrett, er en omarrangert utgave av «I Travel» fra The Oxford Road Show i januar 1983. Dels kastrert sammenlignet med originalens elektroniske tyngde, men på ingen måte noen dum vri.

Musikkvideoene

Første disk er viet Simple Minds’ promovideoer opp til 2002, alt i alt seksogtyve stykker i antall. Mange finner ikke promovideoer særlig interessante og foretrekker heller konsertopptak, selv tilhører jeg dem som synes en god samling promovideoer ofte er mer underholdende enn et konsertopptak. Så kan dessverre ikke hevdes om Simple Minds’ videoer. Til å være gjort i en tid da musikkvideoer var en ung, eksperimenterende og måned for måned stadig viktigere kunstform, er Simple Minds’ bidrag forbløffende fantasiløse.

Selv deres aller tidligste videoer, og det er ikke så mange av dem innen bandet går løs på stadiontilværelsen, har ikke stort ved seg («Promised You A Miracle» er et hederlig unntak). Videre gjennom 80-tallet blir Simple Minds’ videoer en endeløs rekke likegyldigheter som enten viser bandet i en konsertsituasjon eller oppstilt i storslagne men statiske omgivelser. Mellom det dominerende fokuset på Kerrs ikke alltid like elegante dansetrinn og armbevegelser samt de ulike medlemmenes alvorlige blikk inn i kamera («Alive And Kicking» er i så måte den verste av samtlige), klippes det i tide og utide inn formålsløse panoramabilder av fjell, skog og sjø.

Hver for seg kan flere av videoene fungere, men sett i samlet bolk blir det en mildt sagt trøttende opplevelse. Ikke bare trøttende men også irriterende, for der det er antydninger til en god video – «Belfast Child» som et eksempel – , spores det etter litt bort til fordel for overdreven fokusering på nærbilder av Kerr og band. Det er underlig at et band av Simple Minds’ størrelse ikke hadde en person i apparatet som kunne ta video som media på større alvor. Det er nok å peke på Depeche Mode og hva Anton Corbijn gjorde for dem, men det er kanskje et litt urettferdig eksempel og dessuten noe senere i tid. Ultravox, som befant seg på tilsvarende marked som Simple Minds, vil være en mer rettferdig sammenligning. Ultravox skapte fortellende, assosiasjonsskapende videoer og lot seg selv spille ulike rollefigurer. De fleste av Ultravox’ videoer er det fortsatt verdt å se, selv om tiden har gått og smilebåndet strekkes litt her og der, hvilket ikke kan sies om Simple Minds’.

Det skal forresten tilføyes at Simple Minds har strammet seg noe opp på videofronten de seneste årene. «Hypnotised», «War Babies» og «Cry» er tre videoer som leverer en viss stil og vitner om en bevisst tanke eller to.

Live in Verona

Disk to har ‘Live In Verona’ fra den 14. og 15. september 1989 som kjerne. Det betyr et Simple Minds som promoterer «Street Fighting Years» (1989) og feirer sine siste timer som virkelig stort navn (noe selvsagt verken band eller andre visste da). «Street Fighting Years» var på mange måter et modig album etter de foregående års globale gjennombrudd, storslagent, symfonisk og nærmest ribbet for selvsagte hitsingler som det er (her hjelper det ikke å pirke og si at «Belfast Child» ble en av bandets største hits; «Belfast Child» er ingen ‘typisk’ hitsingle).

Som konsertfilm er ‘Live In Verona’ forseggjort og ypperlig klippet i bilde så vel som lyd. Dette er ikke et tilfeldig konsertopptak, men en ordentlig redigert film som veksler mellom farger til svart/hvitt og sveiper over by og arkitektur mellom musikken. Filmen klarer på flott vis å skape stemning og spenning rundt selve konserten. Men så var det musikken da…

Med unntak for «Waterfront» og «East At Easter» (begge fra «Sparkle In The Rain» (1984)), er samtlige spor løftet fra årene 1985 til 1989 («Theme For Great Cities» ligger kun som en slags intro). Noe annet ville vel også vært rart, men det betyr i klartekst Simple Minds på sitt mest bombastiske. Som alltid et spørsmål om smak, men i mine sarte ører gir det ingen glede å høre de ofte unyanserte kaskadene av lyd som Simple Minds på dette tidspunkt druknet publikum og seg selv med. ‘Vulgær AOR’ er en tanke som slår ned sånn rundt tyve minutter ut i konserten, og med ett erindrer man hvorfor så mange forlot Simple Minds ved inngangen til 90-tallet.

Jim Kerr filosoferer over tapte solsikker, «Live in the City of Light», 1987

Misforstå ikke, det er ikke nødvendigvis kvaliteten på låtene som frastøter («Street Fighting Years» har flere sympatiske sider, selv «Once Upon A Time» (1985) har enkelte forsonende trekk), det er først og sist formatet de blir gitt som er kvelende. Spennvidden i materialet er dessuten ikke spesielt stort, det hviler noe stusselig snaut over å presentere bandet gjennom spor fra i all hovedsak to album. «Live In The City Of Light» (1987) viser også Simple Minds som stadionband, og det er vanskelig å løsrive seg fra tanken om hvor mye mer tilfredsstillende det ville vært å se den konserten plassert i de rammene som ‘Live In Verona’ er gitt.

Etter nå å ha kjeftet ned det sentrale innholdet på «Seen The Lights – A Visual History», er faktum okke som at dette er en riktig god og rikelig pakke. Slik er den visuelle historien om Simple Minds, på litt godt og beklageligvis en del vondt. De fleste sider av bandets musikk blir viet tid, og konserten fra Newcastle (selv om denne ikke er så omfangsrik) balanserer til en viss grad det tyngdepunktet Verona syv år senere er gitt. At bandet ignorerte det å lage anstendige videoer er det lite å gjøre med i ettertid, denne utgivelsen skal i det minste ikke ta skylden for det.

TRACKS

DVD1, Videos: Love Song / Sweat In Bullet / Promised You A Miracle / Glittering Prize / Waterfront / Speed Your Love To Me / Up On The Catwalk / Don’t You (Forget About Me) / Alive And Kicking / Sanctify Yourself / All The Things She Said / Ghostdancing / Belfast Child / Mandela Day / This Is Your Land / Kick It In / Let It All Come Down / Let There Be Love / See The Lights / Stand By Love / Real Life / She’s A River / Hypnotised / Glitterball / War Babies / Cry + EXTRAS: Life In A Day (The Old Grey Whistle Test, 27.03.79) / Chelsea Girl (The Old Grey Whistle Test, 27.03.79) / Factory (The Hurrah Club, New York, USA, 24.10.79) / Changeling (The Hurrah Club, New York, USA, 24.10.79) / Premonition (The Hurrah Club, New York, USA, 24.10.79) / I Travel (Oxford Road Show, 21.01.83)

DVD2, Live In Verona: Theme For Great Cities ’90 Remix / Street Fighting Years / Let It All Come Down / Mandela Day / Waterfront / This Is Your Land / Don’t You (Forget About Me) / Gaelic Melody / Kick It In / Ghostdancing / Belfast Child / Sanctify Yourself / East At Easter / Alive And Kicking / Let It All Come Down (credits) + EXTRAS: Hunter And The Hunted (live Newcastle, UK 20.11.82) / Glittering Prize (live Newcastle, UK 20.11.82) / Someone Somewhere In Summertime (live Newcastle, UK 20.11.82) / The American (live Newcastle, UK 20.11.82) / Big Sleep (live Newcastle, UK 20.11.82) / New Gold Dream (81-82-83-84) (live Newcastle, UK 20.11.82)