Everything Counts

Depeche Mode, 101
Mute, 2cd 1989

Pasadena Rose Bowl, California, USA den 18. juni 1988. Depeche Mode konkluderer sommerens USA-turné foran 66.000 tilskuere og en stadion mange ganger større enn noen de tidligere har opptrådt på. På fremmed jord, fjernt fra lille Basildon, Essex, erfarer bandet en begivenhet som overgår alle forventninger om hva de trodde var mulig.

Depeche Mode var på ingen måte superstjerner i USA på dette tidspunkt, deres eneste virkelig store hitsingle på det amerikanske marked befant seg over tre år tilbake i tid. Det seneste albumet – «Music For The Masses» (1987) – stoppet på en 35. plass, og den av albumets tre singler som klatret høyest kom aldri flere trinn opp enn til #61 («Behind The Wheel»). Det var med andre ord ikke i kraft av rollen som allemannseie at Depeche Mode solgte ut Pasadena Rose Bowl denne kvelden; de gjorde det som et etablert alternativ til tidens virkelige mainstream. For mange av de mange som møtte opp den 18. juni, ble Depeche Modes musikk og stil trolig oppfattet som langt mer vågal og annerledes enn hva publikum i Europa vurderte den til å være.

Med mobilt studio og D.A. Pennebaker (en veteran som tidligere hadde filmet bl.a. Bob Dylan og Jimi Hendrix) bak kamera, ble lyd og bilde foreviget for ettertiden som «101». Som et Depeche Mode overskredet skalaen fra null til hundre, eventuelt kun en referanse til utgivelsens katalognummer; ‘Stumm101’. Den kan uansett gripes som en metaforisk tittel, som sammen med det tekstløse omslagsbildet understreker en markering av et høydepunkt for Depeche Mode som band og Mute som selskap. «101» er Depeche Modes parallell til U2s «Rattle And Hum», to vidt forskjellige album og filmer; men begge dokumenterer et bands opplevelse av et klimaks som de der og da muligens følte at de aldri igjen ville kunne berøre. Nå ble ikke 1988 det endelige klimaks for verken Depeche Mode eller U2, men hadde historien endt der kunne de begge henvist til disse utgivelsene som bevis på hvor langt de nådde.

Ikke overraskende vektlegger «101» materiale hentet fra «Music For The Masses» og «Black Celebration» (1986) som konsertens kjerne. De tre første albumene vies lite oppmerksomhet, ingen av disse gjorde i sin tid noe inntrykk i USA og Depeche Modes amerikanske lykke begynte først med «Some Great Reward» (1984). Savnet etter flere eksempler på bandets tidligste klassikere, viker imidlertid fort for erkjennelsen av at det nyere materialet har et format som i større grad kan rettferdiggjøre et så stort rom som en gedigen stadion har.

Der en «See You» eller en «New Life» lett kunne blitt tatt av et vindpust eller to, er spor som «Never Let Me Down Again», «Pleasure Little Treasure» og «A Question Of Time» – for å nevne bare tre – mer robuste og tåler det press en stor publikumsmasse legger på et band. Som synthpop fremført i omgivelser bedre tilpasset et øredøvende rockband, kommer derfor de tyve kuttene på «101» overraskende heldig ut.

Depeche Modes fremtid etter «101» har lært alle at bandet utviklet seg til å beherske et uttrykk basert på synth og samtidig generere den tunge energi som de store arenaer krever. «Music For The Masses» er utgangspunktet for denne vridningen, og «101» demonstrerer at Depeche Mode er i bevegelse fra merkelappen som tandre synthpop’ere mot å bli en kapasitet som et genuint liveband. Gahans, kledt i hvit bukse og skjorte til en rekke gamle tilhengeres store forskrekkelse, aktive sceneopptreden og påfallende behov for å utstøte hoiende ‘yeah’ og tilsvarende både der det passer seg og der det ikke passer seg; er illustrerende for bandets utvidede musikalske dimensjon og deres begynnende erkjennelse om at det lot seg kombinere å gjøre synth og samtidig opptre som ekte rockstjerner.

Som livealbum er «101» både interessant og vellykket. Interessant fordi det viser Depeche Modes utvikling gjennom 80-tallet, og dessuten står som et forvarsel om den enda større suksess bandet skulle komme til å oppleve de påfølgende år. Vellykket fordi materialet tilføres enkelte nye momenter sammenlignet med studioversjonene, og fordi det tidvis muskuløse kompet faktisk viser seg å kle mange av låtene svært godt.

«101» er for øvrig gitt en miks et solid livealbum verdig, en miks som tillater publikums tilstedeværelse å være en integrert del av konserten heller enn bare som et fjernt brus mellom kuttene. Med det og de momenter i minne, lever «101» fortsatt blant de beste konsertopptak foretatt av noe band som stoler på synth og elektronikk som fundament.

TRACKS

Pimpf / Behind The Wheel / Strangelove / Sacred / Something To Do / Blasphemous Rumours / Stripped / Somebody / Things You Said / Black Celebration / Shake The Disease / Nothing / Pleasure Little Treasure / People Are People / A Question Of Time / Never Let Me Down Again / A Question Of Lust / Master And Servant / Just Can’t Get Enough / Everything Counts

Produsert av Depeche Mode