Soul in Isolation

The Chameleons, Strange Times
Geffen, cd 1986

Noen band vinner hele verden, noen band taper deler av verden men vinner mange nære venner, andre band vinner ingenting og går i glemsel. Noen fortjent, andre høyst ufortjent. For en liten skare innvidde er The Chameleons å regne som tilhørende Englands tapte og skammelig ignorerte band.

Kvartetten fra Middleton, Manchester leverte to album – «Script Of The Bridge» (1983) og «What Does Anything Mean? Basically» (1985) – via Statik (en label som best huskes for Men Without Hats og muligens The Sound) og til allmenn begeistring for britiske kritikere. Noe nær null respons fra den jevne mann og kvinne til tross, amerikanske Geffen fattet potensialet og signerte The Chameleons innen tredjealbumet «Strange Times».

Heller enn å bli det store gjennombruddsåret for The Chameleons, ble 1986 en sørgelig skuffelse og «Strange Times» siste livstegn fra bandet på nærmere femten år. Gode omtaler og Geffen i rygg klarte ikke å hjelpe bandet til særlig større oppmerksomhet, og da manager og skyggemedlem Tony Fletcher døde på tampen av året; kapitulerte The Chameleons.

The Chameleons og «Strange Times» er lyden av kraftfull rock som forener muskler med svevende atmosfære, med ene foten i skyggefull postpunk og andre foten i majestetisk høylandsrock. «Strange Times» bruser og gjaller mellom keyboards og gitarer i tilsvarende farvann som et Big Country eller et Simple Minds rundt «Sparkle In The Rain» (1984), dog stundom mer massivt og komplekst. Som størst er bandets særpreg og kraft når titlene strekkes fra rundt seks minutter og opp, da bygger The Chameleons energi og stemninger i en størrelsesorden som få andre innen samme sjanger overgår.

«Strange Times» er et noe snodig sammensatt album, markant splittet i to og med det mørkeste og mer krevende materialet plassert på første halvpart. En klart merkelig taktikk dersom formålet med albumet var å lokke flere lyttere. Fra buldrende og vagt Echo & The Bunnymen’ske «Mad Jack», gjennom sørgmodige «Tears», de langstrakte, atmosfæriske tungvekterne «Caution» og «Soul In Isolation», og til hektende og klangfulle «Swamp Thing», løper det ingen særskilt salgbar kurve. Stort, episk og medrivende er det derimot, fem spor og tredve minutter som i partier virkelig trollbinder. Etter «Swamp Thing» letter «Strange Times» på grepet og gir plass for lys, luft og låter som treffer direkte. «Seriocity», «Childhood» og «I’ll Remember» er strålende gitarrock i retning mot pop som vektlegger konsise riff og refreng, og de av albumets spor som har størst kommersiell styrke.

Selv om ting og tider hadde løpt mer til The Chameleons’ fordel enn hva de gjorde, er det ikke til å undres over at «Strange Times» ble hakket for streng kost for de mange. Til 1986 å være, oppleves albumet på sett og vis som en overlevning fra ett par år tidligere. The Chameleons’ egenart og vekselspill mellom klaustrofobi og himmelvid horisont har sine røtter i årene 1980-84, senhøsten 1986 hadde i realiteten tiden – midlertidig – tikket fra The Chameleons’ format.

Skivebom og forbigåelse i samtid betyr imidlertid ikke at band og musikk fortjener status som bortgjemt og bortglemt i etterkant. The Chameleons har sin kultstatus, og er blant de kultband som virkelig bør oppdages eller gjenoppdages av relativt mange. Det er utgitt en rekke samlealbum på mindre selskaper gjennom årene, og etter gjenforeningen i 2000 har The Chameleons også lansert et nytt studioalbum foruten flere liveskiver. «Strange Times» og debutalbumet «Script Of The Bridge» (1983) er dog hva man bør og skal ha, med en liten knapp på «Strange Times» som anbefalt førstelytt.

TRACKS

Mad Jack / Caution / Tears / Soul In Isolation / Swamp Thing / Time – The End Of Time / Seriocity / In Answer / Childhood / I’ll Remember + BONUS: Tears (full arrangement) / Paradiso / Inside Out / John, I’m Only Dancing / Tomorrow Never Knows

Produsert av Dave M. Allen