Matts Mood

Matt Bianco, Whose Side Are You On
WEA, lp 1984

Den som knytter urbancaffelattende hipstercafémusikk og dens opprinnelse til acid jazz, Markens Brød og Sirkus, trip hop på sofafrekvens, Fru Hagen og all verdens D’Sounds (du verden hvor lite vi savner store deler av 90-tallet når vi tenker oss om); tar selvsagt feil.

Trolig må man helt tilbake til den gang da jazzen var ung og noe bredere lag av folket enn adel og første klasse begynte å tilegne seg kroner, overskudd og timer som kunne omsettes i fritid. Det skapte et marked for behagelig, elegant og diskret rytmisk musikk som bakteppe for sosiale løver og løvinner. Lett overfladisk men på ingen måte rotfestet folkelig musikk, med en kombinert snobbe- og trendfaktor som holdt og holder den uhippe bøg på armlengders avstand.

Moderne cafémusikk for anlegg og døsige dj’s har i ingredienser egentlig ikke endret seg stort de siste tyve-femogtyve år. Det er hint til jazz, soul, latino og diverse eksotiske rytmer, søvnigsensuell vokal for de subcafésjangere som benytter denslags, litt snurrig elektronikk og en dæsj easy listening. Selvsagt tilpasset oppdaterte rammer for de ulike tiår. Klare forskjeller mellom Acid Jazz og Ninja Tunes (rettferdig sagt to helt umake selskaper og sjangere), for å ta to markante aktører fra 90-tallet, til tross, så rettet de begge seg mot de samme mennesker og de samme caféer og klubber.

Gjennom store deler av 80-tallet svinset en rekke dyktige britiske navn i og rundt begrepet jazzpop. Animal Nightlife, Swing Out Sister, Working Week, Sade og til en viss grad The Blow Monkeys, er noen av de navn som var eksponenter for genren. Trioen Matt Bianco, bestående av Mark Reilly, Danny White (begge med fortid fra latinoswingensemblet Blue Rondo A La Turk) og polskfødte Basia (etternavnet er så kronglete at det best ignoreres), og deres balansegang mellom pop og jazz er blant de beste eksempler på den innfallsvinkel disse bandene benyttet.

Stilfull pop for den som har vokst fra bubblegum kombinert med elementer av jazz for den som egentlig ikke liker eller kjenner jazz. Ekte jazzister vil sikkert mene at Matt Bianco og dess like har svært lite med jazz å gjøre, men selv om jazzinspirasjonen kanskje føles lettvint og taffel; er det liten tvil om at Reilly og White som mange andre av sjangerens musikanter har kunnskap om og et genuint forhold til jazz.

Matt Bianco forbindes nok av de fleste med «Get Out Of Your Lazy Bed» (oppnådde #2 i Norge og #15 i England) og dens oppstemte humør, men «Whose Side Are You On» i sin helhet har en langt smulere stemning. Albumet svinger avslappet mellom loungejazz, coctails, bossanova og latino, og opprettholder hele veien det inntrykket av velfrisert coolness som er så viktig for at denne type pop overhodet skal fungere. Hvilke spor som vil oppfattes som høydepunkter er det vanskeligere å peke på, for de fleste holder pen standard og smyger vennlige rundt uten å være mer enn akkurat passe tilstede. «Whose Side Are You On», «No No Never» og «Half A Minute» er tre gode, «It’s Getting Late», «Sneaking Out The Back Door» og «Matts Mood II» er på den annen side tre eksakt like gode.

«Whose Side Are You On» er noe nær det perfekte soundtrack til den mengde velstelte mødre som formiddag inn og formiddag ut triller sine barnevogner mellom Deli De Luca og caféer mens de blafrer i utallige utgaver av Henne og gumler godt brød fra Godt Brød. Dét høres strengt tatt mer ut som en avbefaling enn en anbefaling, men er først og sist kun en advarsel om at Matt Biancos musikk er florlett og flyktig og skal oppfattes som sådann. Aksepterer man at det trivelige aspekt er hovedaspekt, gir «Whose Side Are You On» velmusisert hygge som det kan knipses og plystres til morgen så vel som kveld.

TRACKS

Whose Side Are You On / More Than I Can Bear / No No Never / Half A Minute / Matts Mood / Get Out Of Your Lazy Bed / It’s Getting Late / Sneaking Out The Back Door / Riding With The Wind / Matts Mood II

Produsert av Danny White, Mark Reilly og Peter Collins