Gravitasjon

DumDum Boys, Gravitasjon
Oh Yeah! / EMI, cd 2006

Med få og små unntak har «Gravitasjon» blitt møtt av rosende ord fra landets samlede plateanmelderlaug. Helt som forventet, for DumDum Boys’ posisjon i norsk rock er så sterk at ønsket om å ha dem tilbake i fin form skaper en velvilje få andre norske band forunt.

Mellom de mange pene linjer som har blitt albumet til del, ligger det i flerfoldige tilfeller et dårlig kamuflert utgangspunkt som forteller at anmelderen så veldig gjerne vil at «Gravitasjon» skal være et godt album. En forutbestemt hyllest, og heller ingen ukjent arbeidsmetode blant anmeldere som på forhånd har bestemt seg for å radbrekke en ny utgivelse.

Dette er ingen hyllest, men heller en nøktern vurdering av et album gjort av et etablert band som fortsatt håndterer sitt uttrykk med et visst hell. «Gravitasjon» er DumDum Boys definert, slik de har vært i alle år og slik de vil forbli til evig tid. Ikke så mye som en fregne er ny under solen, og til det sier vi takk og pris. Byrden med å bygge nytt får heller andre og yngre krefter bære, for det finnes neppe den mann eller kvinne som higer etter å høre DumDum Boys tukle med formel.

Albumets struktur følger fast mønster, hvilket vil si at «Gravitasjon» innledes av et saftig spark og avrundes med en valsende vuggevise. Mellom disse det mer slentrende og ettertenksomme, den lille countryflørten, samt flere spark av tyngre sort. En klassisk meny for en plate gjort av DumDum Boys, med noe for den som foretrekker tempo og noe for den som heller velger seg mildere melodier.

Med størst hjerte for bandets mer hardtslående side, smeller tungt malende «Gå På Vannet» og sinnataggen «Seig Jævel» inn som umiddelbare favoritter. Disse to klarer å lugge frem noe av den samme begeistring som «Lunch I Det Grønne», «Boom Boom» og «Metallic Hvit» skapte ved første møte. Albumets ni øvrige når aldri samme nivå hva gjelder glede over å høre DumDum Boys i full sprut. Solide spor er dog også «Brillefint», «Enhjørning», «Stengetid» og ikke minst Dørums fine, vagt vemodige «Tynn Tråd». Med de nevnte i folden og «Waltzheimer» som en godkjent outro, får man heller bære over med at kutt som «Lunta Brenner» og «Takke Faen» er gjort tusen ganger bedre hundre ganger før av dette band.

Kjartan Kristiansens lek med ord og setninger har alltid vært en vesentlig del av DumDum Boys’ låter, og innenfor norsk rock er det trolig ingen som har konstruert flere klassiske one-liners enn nettopp ham. På «Gravitasjon» sitter de noe strammere enn tidligere, men hvorvidt det bunner i at Kristiansen vandrer på tomgang eller vi har hørt tilsvarende litt for mange ganger før; er ikke lett å si.

Det lyder uansett fortsatt langt tøffere enn det meste av norskspråklig rocklyrikk, og tilfeldig valgte bruddstykker som ‘Jesus kunne gå på vannet, se jeg kan ligge på sprit’, ‘Jeg har ikke så lang ledning at jeg går på en så døll forkledning’ og ‘Det er bedre med dårlige enn ingen, man er sin egen verste venn’ forteller at Kristiansen fortsatt kan. De to beste tekstene samlet sett er det likevel Dørum som serverer i «Tynn Tråd» og «Stengetid». Han velger mange av de samme ord og vendinger som Kristiansen, men Dørums tekster har en sår, varm undertone som Kristiansen ofte ofrer – eller mister – i jakten på det momentant fiffige.

«Gravitasjon» er et hyggelig comeback fra et band som har betydd mye for mange. Det vil være den smaleste sak i verden å argumentere det ut som gammelmannsrock og lite vesentlig, men det er samtidig vanskelig å begripe hva for poeng det skal være i dét. De færreste forventer at band av DumDum Boys’ årgang skal revolusjonere noe som helst, enn si utmanøvrere tidligere bragder. Med «Gravitasjon» klarer DumDum Boys nok en gang å tilfredsstille de mange som har savnet dem. At det ikke tilhører bandets beste album er en bagatell for disse mange, det holder fint med noen få nye schlägers å plassere i en allerede lang lang rekke.

TRACKS

Lunta Brenner / Gå På Vannet / Tynn Tråd / Enhjørning / Gravitasjon / Takke Faen / Brillefint / Tip Top / Stengetid / Seig Jævel / Waltzheimer

Produsert av Yngve L. Sætre