Made of Stone

The Stone Roses, (ST)
Silvertone, lp 1989

Sånn rundt Gulfkrigen, sånn rundt høsten 1990, sånn rundt et lite år før grunge ble det store, var Madchester det store. Som trender flest varte heller ikke Madchester lenge, og som trender flest hoppet den ene etter den andre uten verifisert billett på vognen for å dra fordel av den oppmerksomhet en trend alltid skaper.

Madchester var Manchester i møtet mellom tradisjonell gitarpop og den nye dansemusikken, det var The Byrds, Love og The Zombies på houseparty. The Stone Roses og Happy Mondays var katalysatorene for scenen, i bunn temmelig umake, men begge fra Manchester og begge villige til å blande gitarer og dansegulv. Deretter entret The Charlatans, Inspiral Carpets, The Farm, Jesus Jones og en rekke med tilsvarende terreng, innen det hele mer eller mindre døde ut i løpet av 1991.

Tilbake står en rekke fine singler og enkeltlåter foruten et par virkelig gode album, dog er det kun The Stone Roses’ debutalbum som i ettertid har forsvart og opprettholdt sin plass som et klassisk, genredefinerende, album. Noe av årsaken til det er ganske sikkert at «The Stone Roses» er et langt mer konservativt stykke musikk enn mye av det andre som skulle komme til å kjennetegne Madchester. Der The Farms «Groovy Train» og Jesus Jones’ «Real, Real, Real» — to av epokens bedre singler — nesten helt har forlatt gitarpop’en til fordel for rendyrket groove, virker The Stone Roses i sammenligning svært retro, svært 60–tallsfiksert.

The Stone Roses var, i motsetning til de fleste andre av genrens band, et rent gitarband med tradisjonell besetning, noe som setter sitt preg på musikken. Gitarist John Squire bærer melodi og riff samt farger alle snitt og stemninger som et keyboard kunne bidratt til å understreke. Squires rike, varierte gitarer gjør at keyboards ikke savnes på «The Stone Roses», han alternerer ypperlig mellom det akustiske og det elektriske, det antydende og det medrivende. Festet innenfor et åpent lydbilde med mye rom og mange detaljer, understøttet av Renis pulserende tromming og omsluttet av Ian Browns tilbakelente, halvveis søvnige vokal, oppfyller «The Stone Roses» kriteriene for et vellykket møte mellom organisk rock og modernitet uten å måtte ty til utstrakt bruk av elektroniske hjelpemidler.

Foto: Kevin Cummins

Det har seg gjerne slik at konturene av det klassiske album kan føles allerede ved første anslag, og slik har det seg med «The Stone Roses». Hva den fjerne, innledningsvis nesten ikke hørbare, industrielle skurringen som langsomt tiltar i styrke innvarsler, er forventningen om og sitringen av noe stort. «I Wanna Be Adored» og dens bølgende fremdrift er en nær perfekt port og et uforglemmelig øyeblikk av intens, klagende styrke som skinner mellom solstråler og regndråper. Muligens albumets aller beste enkeltøyeblikk, og således farlig plassert i forhold til en naturlig stigende formkurve.

The Stone Roses løser imidlertid albumets innledende klimaks med et utløsende klimaks av tilsvarende kraft. «I Am The Resurrection» er noe ganske annet enn «I Wanna Be Adored», en — ikke le nå — «Free Bird» hensatt til Storbritannia og urban indiepop. En todelt tittel som først gjør seg som enkel, refrengsterk hitsingle, og dernest bryter form til et drivende rytmisk, jagende riff–o–rama i retning evig lykke. Det er den ultimate ramme for et album, den smygende «I Wanna Be Adored» som umiddelbart griper sansene, og den ekstatiske «I Am The Resurrection» som gir ønske om mer og atter mer.

Mellom disse to ligger albumet og de konkrete popsporene, «She Bangs The Drums», «Made Of Stone», «Bye Bye Badman» og flere til, foruten ytterligere eksempler på The Stone Roses’ gjeld til det britiske så vel som det amerikanske 60–tallet. «Don’t Stop» især gir beviser på sistnevnte, en forsinket, baklengs, sidelengs — hvem vet — trip som er syrete men ikke formålsløs vimsete. «Waterfall» bidrar med en mer moderat vinkel til den psykedelia som «Don’t Stop» representerer, delvis fjern men som låt langt lettere håndgripelig. «The Stone Roses» presenterer dog aldri sound på bekostning av melodi og refreng, det er alltid kvaliteten til selve låten som står i sentrum. Nettopp derfor har albumet bestått 90–tallet og ubesværet inntatt vårt nye årtusen, som resultat av tidløse popkvaliteter heller enn som resultat av trendy sjangermiks eller nostalgisk retroflørt.

Det siste er et selvsagt utslag av at det ikke eksisterte noen hype rundt verken The Stone Roses eller en påstått scene på det tidspunkt albumet ble formet. Verken band eller produsent var bevisste på i hvilken grad «The Stone Roses» skulle bli oppfattet som årets ferskeste ferskvare, noe som betyr at «The Stone Roses» ble til frigjort fra krav om å legge seg på sesongens frekvens. Akkurat det er som regel et godt utgangspunkt for å montere de virkelig gode album. For øvrig må det krysses av for at det var nettopp John Leckie, en av det tidlige 80–talls viktigste produsenter på de britiske øyer, som igjen markerte grep og geleidet en albumdebut til suksess.

«The Stone Roses» tilhører den lille samling album som er frosset i samtid og samtidig er absolutt tidløs. En tilsynelatende selvmotsigelse, men ikke fullt så selvmotsigende om du erindrer Loves «Forever Changes», Marvin Gayes «What’s Going On» og Radioheads «OK Computer». Tre tilfeldig valgte som deler lite, men som alle på ulike vis berørte samtidens puls i en slik grad at den fortsatt lar seg høre. Hva gjelder britisk musikk og dens flytende overgang mellom tiårene ’80 og ’90, kan det vanskelig tenkes ett album som klarte å fange tidsånden bedre enn «The Stone Roses». Spør ikke hvorfor, spør ikke hva — for det er det ingen som egentlig vet. Det bare er der.

ADD–ON: Senere utgivelser av «The Stone Roses» inkluderer singlene «Elephant Stone» (utgitt høsten 1988) og «Fools Gold»(utgitt november 1989), sistnevnte bandets store gjennombrudd og en av de definitve definisjonene av begrepet Madchester.

TRACKS

I Wanna Be Adored / She Bangs The Drums / Waterfall / Don’t Stop / Bye Bye Badman / Elizabeth My Dear / (Song For My) Sugar Spun Sister / Made Of Stone / Shoot You Down / This Is The One / I Am The Resurrection

Produsert av John Leckie