Storm Coming Down

White Lord Jesus, (ST)
Speranza / Kong Tiki, cd 2005

«Behold… the only thing greater than yourself… White Lord Jesus!» Brave ord, og ordenes fynd til tross: Dette må være blant de siste års minst forventede utgivelser. Desto gledeligere da, at en liten bit norsk undergrunn blir gitt nytt liv tyve år senere.

Som bandnavn, artistnavn, titler og omslag mer enn avslører, bekjente White Lord Jesus seg til rockens dunklere kvartaler. Tåkefull tristesse famlende et sted mellom goth, synth og industri, ikke helt fremmed for aparte sprell eller pussig spøk. White Lord Jesus’ produksjon var begrenset i omfang og ditto begrenset i utbredelse, selvfinansierte kassetter var det medium duoen benyttet til å formidle egen musikk.

«White Lord Jesus» inneholder etter sigende duoens samlede verker, og det skal innrømmes at jeg innen anskaffelse av albumet aldri hadde hørt så mye som en tone av White Lord Jesus. Navnet samt enkelte omtaler fra langt tilbake er mine eneste minner, og derfor kan det være litt stas å bla tilbake og klippe et par fragmenter av hva samtiden tenkte om White Lord Jesus.

– Erik Mosveen, omtale av “Amen”, Puls 01/85:

Kassetten inneholder hele veien gjennom et høyt idémessig og musikalsk kvalitetsnivå. Melodiene er lettfattelige, fengende og blir sunget meget bra av Arvid. “Amen” blottlegger en mengde sterke låter, og en duo som har mulighet og potensiale i seg til å bli noe mer

– Reidar Samuelsen, konsertomtale fra Langøyene, Oslo, Puls 09/85:

White Lord Jesus greide å få folk med seg i sine besynderlige om enn noe innadvendte musikalske uttrykk. Stemningsfullt ble det også til tider, selv om de kunne ha variert stemningene litt mer

Relativt rosende om enn ganske motsatte ord, og begge klipp satt sammen gir en ganske treffende beskrivelse av det materialet som befinner seg på «White Lord Jesus». Festet til 4–spors Portastudio i årene 1984/–85, viser låtene at White Lord Jesus kunne være ‘lettfattelige’ og ‘fengende’ i ett moment; for i det neste å gi seg i kast med langt mer ‘besynderlige’ og ‘innadvendte’ grep.

Første halvpart av albumet favner spor som er stort sett enkle å like så vel som å gripe, foruten å signalisere en klarere helhet enn andre halvpart. Her er lettfattelig pop av sjarmerende kaliber i «Mary’s Room» og «Back In Mary’s Room», betagende stemninger i «Song For A Dark Girl», «Beautiful Diseases» og «Mystery Song», hakket strengere gothdrama i «Winter Song» og «(Any) Tristan (Must Die)», samt en messende «Storm Coming Down». Fra «Jimmie’s Got A Goil» og videre klatrer White Lord Jesus variable stiger, der er cabaret med «Jimmie’s Got A Goil og «Showtime!», harvende rock nær metal med «Monsterbody», bossanova og tivoli med «The Fright Train», harkende bar–room med «After My Death», og knirkete, hvesende skremmerier med «August Walla I» og «Nightclub».

Behold… Foto: Agnete Brun

Heller enn å oppfatte albumets total som uttrykk for et noe forvirret band, bør det høres som en uferdig duos søken etter et definitivt ståsted. Mest av alt vitner «White Lord Jesus» om to musikere med mengder av idéer — noen gode, noen ikke fullt så gode — og potensiale til å bli en kraft å regne med. Nå gikk det ikke slik, og det ble heller A Full Moon In March og Munch — for å ta to ganske umake navn som begge vinker i møte med «White Lord Jesus» — som tok hver sine bruddstykker av White Lord Jesus og plasserte disse på vinyl og cd. Ikke med det sagt at de to nevnte band var inspirert av denne duo, men mer for å forsøke å navngi White Lord Jesus’ mange metoder som noe mer og annet enn goth og synth.

Materialet på «White Lord Jesus» er mikset, pusset, editert og har endog fått nye pålegg i 2005, noe som gir fin lyd og trolig er flere klassetrinn opp fra de originale 4–spor. I hvor stor grad lydbildet skiller seg fra virkeligheten for drøye tyve år siden er det ikke lett å ane noe om, men det lyder utvilsomt fortsatt 1984/–85. Det skal også legges til at selv om White Lord Jesus’ basis var synth og trommemaskin, bidro gjestemusikere her og der med gitar, bass, blåsere og vokal. Med andre ord var ikke White Lord Jesus klinisk maskinelle, noe som bidrar til å gjøre arrangementene varmere enn synth alene kan gjøre. Som solid plussfaktor kommer for øvrig Tristans stemme; en klar, poengtert vokal som behersker kontrollert pop såvel som snerring, hvisking og rollen som regelrett hvesende skrulling.

Så er spørsmålet om «White Lord Jesus» alt i alt forsvarer å være noe mer enn selvgod dokumentasjon av egen fortid for d’herrer Tristan og Tognazzi? Sett i relasjon til den marginale gruppen som i utgangspunkt finner interesse i dette albumet, så vil svaret bli Nei. Sett i relasjon til hvor forsvinnende lite som ble produsert i Norge innen sånn noenlunde samme sjanger som White Lord Jesus opererte innenfor, er svaret utvilsomt Ja.

Kombinerer man kjærlighet til goth, synth og tilstøtende former med en viss interesse for norsk rocks historie, er «White Lord Jesus» en pen presang. Mye er mer interessant enn direkte rystende bra, men du får med en liten håndfull gull samt et nydelig coverbilde.

TRACKS

Storm Coming Down / Mary’s Room / Song For A Dark Girl / Back In Mary’s Room / Beautiful Diseases / Mystery Walk / Winter Song / (Any) Tristan (Must Die) / Jimmie’s Got A Goil / Showtime! / The Fright Train / Monsterbody / August Walla I / August Walla II / After My Death / Nightclub

Produsert av Tognazzi, Jan Gullovsen og Trond Bjerknæs