Rip It Up And Start Again
Simon Reynolds
Rip It Up And Start Again — Postpunk 1978–1984
Faber and Faber, 577s., 2005
Postpunk er et todelt begrep, det benyttes til å beskrive en strengt avgrenset musikalsk genre så vel som å være en tidsavgrenset samlesekk for alle de nye, mer eller mindre alternative, band som oppstod rundt og etter punkens opprør. Postpunk som musikalsk genre tilsier dyster, dels aggressiv, rock med klart slektskap til punkens intensitet. Postpunk som tidsepoke favner derimot bredt og inkluderer motsatser som f.eks. Throbbing Gristle, Killing Joke og Spandau Ballet.
Simon Reynolds’ «Rip It Up And Start Again» ser på tidsepoken postpunk i sin helhet, hvilket innebærer et omfattende kart og en krevende oppgave. Et strikt kronologisk resymé av alle de band, scener og omstendigheter som utgjør denne epoken, lar seg neppe gjennomføre. Reynolds har derfor samlet tematiske kapitler som hver for seg utgjør sentrale bestanddeler, og som kapittel for kapittel beveger seg gradvis fra 70–tallet og frem mot 1984. Fra Sex Pistols’ fall og tilblivelsen av PiL, går turen gjennom blant annet Cleveland, No Wave, uavhengige plateselskaper, Leeds, Sheffield, Manchester, Freak Scene, 2–Tone, New York, synthpop, Skottland, new romantics, goth for til sist å munne ut i ZTT.
Hvert kapittel kan gjerne leses for seg uten hensyn til rekkefølge, men for å gripe den store sammenheng må «Rip It Up And Start Again» konsumeres fra begynnelse til slutt. For selv om de mange scenene er tildels svært ulike, deler de alle den egenskap av å være noe nytt og ikke minst en felles bevissthet om å gjøre noe helt annet enn hva som dominerte pre–1977. Det igjen er ikke ensbetydende med at postpunk’en kastet vrak på fortiden — hvilket punken gjorde — , tvert imot er en av bokens hovedpostulater at postpunk gjenreiste de beste sidene av 70–tallets musikk og tok disse over i et nytt tiår.
The Slits, 1980. Foto: Anton Corbijn
Det punken gjorde for postpunk var å rive ned hindringer og begrensninger skapt av en plateindustri og et marked som rundt midten av 70–tallet var sunket ned i den totale stagnasjon. For postpunk og dens ulike scener var artister som David Bowie, The Velvet Underground, Roxy Music, Kraftwerk og MC5 langt viktigere musikalske inspirasjonskilder enn punkens enfoldige enkelhet. Punkens gate– og arbeiderklasseestetikk står også fjernt fra postpunk, postpunkens lederskikkelser var i hovedsak barn av middelklassen, ofte beleste, godt utdannede personer med formell musikkutdannelse og på ingen måte redde for å uttrykke interesse for litteratur og kunst. Da punkens opprinnelige uttrykk til sist degenererte fullstendig og endte opp i fordrukken — og tidvis ondsinnet — Oi!, hadde postpunk for lengst forlatt sneversyn til fordel for allsidig eksperimentering.
Reynolds forteller og analyserer med stor innsikt og usedvanlig velskrevet engasjement. Mengden fakta, anekdoter og sitater vitner om grundig research og gir «Rip It Up And Start Again» tyngde, men det er likevel Reynolds evne til å sette artister og epoke i nytt, oppklarende lys og å synliggjøre hvor musikalsk spennende disse årene var som er bokens store fortrinn. Nå tar det ikke store anstrengelsen for å overbevise meg om at årene fra punk og frem til midten av 80–tallet tilhører rockens mest fruktbare perioder, men «Rip It Up And Start Again» har kapasitet til å rokke ved selv den største skeptikers syn på epoken.
Uansett syn på eller forhold til postpunk, vil «Rip It Up And Start Again» gi leseglede og kunnskap for enhver med generell interesse for rockens historie. Boken er utvilsomt noe av det aller beste jeg kan huske å ha lest av rockrelatert litteratur, og vil garantert ta plass som målestokk og klassiker innen sin genre. Med andre ord er det ingen grunn til å avvente anskaffelse, les den først som sist.
