A Grocer’s Daughter

The Blow Monkeys, She Was Only A Grocer’s Daughter
RCA, lp 1987
Omtale basert på reissue, BMG, cd 2002

Sommerstid skal den god være, den som unngår å snuble over metervis med didgeridoos på gatehjørne etter gatehjørne. Traktert av alternative backpackere med mye fritid og ditto manko på valuta, eller blow monkeys, som er australsk slang for utøvere av urinstrumentet didgeridoo.

Den britiske kvartetten The Blow Monkeys har få ur-elementer ved seg, noe som gjør bandnavnet til en kontrast til deres musikalske fundament. Under bandets tidligste periode kunne det anes hint i retning av en hissigere, utfordrende, jazzpunkinnstilling, men disse hintene forsvant raskt og etterlot The Blow Monkeys som utøvere av polert, forsiktig jazzinfluert, soulpop.

Den sort band var det mange av på de britiske øyer gjennom store deler av 80-tallet, The Blow Monkeys skiller seg dog noe ut ved at de lyder mer svart soul enn mange likesinnede. Innflytelsen fra jazz og gospel er hørbar – selv om den må filtreres fra en glossy, tidskorrekt produksjon – , og The Blow Monkeys viderefører dessuten en lang soultradisjon gjennom å være tydelig politisk bevisste.

Et rødt, sosialistisk, engasjement knytter The Blow Monkeys til det samtidige Red Wedge, en løs sammenslutning artister – blant andre Billy Bragg, Paul Weller og The Communards – som gjorde konserter til støtte for Labour. Bandets anti-thatcherisme medførte at singelen «(Celebrate) The Day After You» ble boikottet av BBC, noe som forteller at det under en musikalsk overflate preget av såpe og shampoo befant seg et band som ikke bare ble driftet etter kommersielle hensyn.

Mengden musikalsk glidemiddel gjør det likevel vanskelig å høre denne siden av The Blow Monkeys, og «She Was Only A Grocer’s Daughter» – deres tredje album – strever fælt med å fatte full oppmerksomhet. «It Doesn’t Have To Be This Way» innleder albumet og er bandets største singlehit (en 5. plass i England), i all sitt pene men halvt likegyldige vesen kan den stå som et eksempel på The Blow Monkeys’ problem: Altfor mange anonyme komposisjoner i arrangementer som sjelden eller aldri byr på utfordringer eller overraskelser. «It Doesn’t Have To Be This Way» er smooth, dyktig, sympatisk pop som kan aksepteres av mange, magisk popeufori er den derimot ikke.

Dr. Robert har en god stemme, ikke helt ulik George Michaels, bandet er dyktig, produksjonen er plettfri og holder godt stand mot årene; men The Blow Monkeys har tross alt ikke evnene og intelligensen til ett Steely Dan. Det impliserer at uansett hvor hardt de forsøker, så makter de ikke å trylle det hverdagslige til eventyr. «She Was Only A Grocer’s Daughter» passerer forbi uten å henrykke verken sjel eller dansefot. I beste fall, i noen spredte glimt, tangerer albumet en følelse av hygge; og det er selvsagt langt fra godt nok.

«She Was Only A Grocer’s Daughter» er et album for coffeetables, en fin rekvisitt til kvelder hvor det skal konverseres og musikk ikke tillates annen funksjon enn beskjeden bakgrunn. Som betydelig, selvstendig, musikk er det imidlertid fullstendig uvesentlig og neppe verdt din tid eller kjærlighet.

TRACKS

It Doesn’t Have To Be This Way / Some Kind Of Wonderful / Out With Her / How Long Can A Bad Thing Last / Man At The End Of His Tether / Rise Above / (Celebrate) The Day After You / Checking Out / Don’t Give It Up / Cash / Beautiful Child + BONUS: It Doesn’t Have To Be This Way (long) / (Celebrate) The Day After You (unity mix) / The Smile On Her Face (Sweet Murder) / The Grantham Grizzler

Produsert av Michael Baker