Tango for Can Can

Can Can, En Lek I Forhold + European Rainbow
WEA, 2cd 2003 (org. Transmission, 1984 + WEA, 1986)

Can Can eksisterte i en periode av norsk rock som best kan beskrives som stillstand og vakuum. Den midtre delen av 80–tallet var verken fryd eller lek for norsk rock, det var år preget av relativt sky aktivitet og en platebransje som ikke tok norske band på det helt store alvor.

I etterkant oppleves dette enda sterkere, for der de store norske navnene fra tidlig og sent 80–tall har oppnådd klassikerstatus, hviler kritikerfavorittene fra midten av tiåret i det tilbaketrukkede. Babij Jar, Blind Date, Cirkus Modern og Can Can er fire slike navn, alle elsket og hypet av samtidens kritikere i en grad som ikke står i balanse med dagens tandre oppmerksomhet rundt disses utgivelser.

De fire nevnte, og flere unevnte, representerer på mange måter den norske postpunken. Siden punken kom uhorvelig sent til Norge, kom også postpunken langt på etterskudd i forhold til den britiske scenen og poptrender generelt. Can Can, for nå å fatte oss om dem, tok tak rundt regnet tre år for sent — om man skal være litt streng. Gode ord, store yver, et lysegrønt håp og akseptable salgstall til tross; Can Can ble aldri særlig større enn lovende og spennende for alle som ønsket norsk rock det aller beste. Kanskje var det tiden, kanskje var det de tafatte plateselskapene, kanskje visste ikke Can Can alt i alt hvor de ville. Selv tror jeg det var en kombinasjon av samtlige tre momenter. Mer om det noen linjer lengre avsted.

Can Can, 1984 – Foto: Nina Reistad

I takt med ettertidens smale interesse for norsk pop og rock i årene 1983 til 86/87, har plateselskapene mer eller mindre ignorert markante artister fra denne perioden med hensyn til nyutgivelser (ikke at de samme selskaper er så rasende aktive og dyktige hva gjelder norske re–utgivelser generelt). WEAs kobling av Can Cans to album på en dobbeltcd er derfor et sympatisk tiltak, ikke minst fordi WEA neppe forventer å tjene forferdelig mye penger på utgivelsen.

Can Can ble ved fødsel i 1983 en slags alternativ supergruppe med medlemmer som kunne bokføre fortid i blant annet Veslefrikk (Anne Grete Preus og Per Vestaby) og De Press (Jørn Christensen). Can Can som supergruppe er dog mest tydelig i ettertid, som en følge av at samtlige fem musikere som utgjorde basisen siden har vært markant tilstede i norsk pop og rock. De var den gang da alle nært tilknyttet Oslos punk– og / eller new wave–miljø, og i Can Can endelig rede til å ta uttrykket ett skritt videre — som noe modigere, skarpere, mer moderne. Talentet og erfaringen i Can Can var ubestridelige, etter datidens norske målestokk bar også fokuset, ambisjonene og det musikalske uttrykket løfte om en fremtid som noe stort.

Nå albumene, og først det første. «En Lek I Forhold» ble utgitt i 1984 og lød i samtiden temmelig unorsk, det til tross for norske tekster. Med en «Lek I Forhold» ble Can Can ganske alene i landet om å forvalte et lydbilde som hadde vært, og fortsatt var, stort på de britiske øyer. Sirklende, ljomende gitarer på en seng av myke keyboardkaskader, stødig, overtydelig skarptromme og pågående, kontant vokal. Mye luft, mye ekko, et nesten pompøst og i glimt militant sound. Samtidig innehar dette soundet en melodi– og refrengfokusert vinkel, en tydelig vilje til å kombinere et strengt rockuttrykk med det kommersielle.

Som i tilfellene Echo & The Bunnymen og Siouxsie & The Banshees — bare for å nevne et par band som neppe var helt fremmede for Preus og Christensen på dette tidspunktet — befinner Can Can anno 1984 seg noe mellom det egentlig helt enkle, og det ganske sofistikerte. Grenselinjen mellom det banalt poserende og det dypt suggerende er farlig tynn i denne genren, men når det sitter — da sitter det med et overjordisk smell.

For Can Cans del lykkes fusjonen mellom sound og melodi på en «Lek I Forhold» i bare begrenset antall. Best — og i en klasse for seg — er «Oppenheimer», en rakt fremadstormende discorocker som pumper uten brems og forener tidens dystre, apokalyptiske visjoner med dans, dans til musikken. «Oppenheimer» er en liten bit norsk rockmagi, en hit som aldri ble en ordentlig hit. En tilsvarende popkommersiell kraft kan anes kun i «Maling Og Kritt», men her langt mindre magisk og i sammenligning ubehjelpelig lettvint. Bedre er da Can Can i de ramlende, smått stakkatoe rocksporene hvor gitarene flerrer — «Blankt Hav», «Rødt Lys» og «Rop» først og fremst — , der finner bandet en dynamisk nerve som speiler den angst og fremmedgjøring som tekstene formidler.

«En Lek I Forhold» fullfører dessverre ikke den ansatsen som de nevnte sporene tar, deler av albumet kretser i et roligere, mer dempet, løp. Det trenger det selvsagt ikke være noe feil ved, men med unntak for «Magneten» — som faktisk er ikke helt ulik Seigmen i perioden «Total» / «Metropolis» — faller de roligere sporene pladask til bakken. «Lyset Brenner» og «Med Åpne Øyne» er to av disse, de fremstår som tradisjonelle, fantasiløse spor bedre tilpasset et pop– heller enn et rockband. Det har sikkert mye med de norske tekstene å gjøre, men de roligere sporene blir mer som å høre den fremtidige soloartisten Anne Grete Preus heller enn et helspent, modig rockband. Dette bidrar til å splitte albumet og gir inntrykk av et band som ikke helt enes om metode. «Tango», som det ble gjort video til, bryter også helheten, et spor som forsåvidt følger albumets gjennomgående stemning men som i musikalsk innfallsvinkel er løsrevet fra alt annet på «En Lek I Forhold».

En tid etter debutalbumet forlot Jørn Christensen Can Can (han satset fulltid på Cirkus Modern) og ble erstattet av Tore Elgarøy innen andrealbumet «European Rainbow» (1986). «European Rainbow» gir svar på de spørsmål «En Lek I Forhold» vekker: Can Cans fundament spriker og identiteten søker i ulike retninger. Album nummer to er ganske enkelt noe helt annet enn debuten, et album som fjerner bandet fra det britiske og mot noe dels europeisk, dels amerikansk. Ut går også de norske tekstene til fordel for engelske, noe som forteller om ambisjoner utover Norge men som samstundes bommer på samtidige strømninger. Året 1986 var året da deLillos, Jokke og DumDum Boys så smått begynte å få oppmerksomhet med ny, treffsikker, rocklyrikk på norsk. Can Can gikk motsatt vei, forlot de gode norskspråklige tekstene som preger «En Lek I Forhold», og gjorde anonyme engelske tekster som ikke evner å påkalle videre interesse.

Musikalsk er «European Rainbow» preget av vel så store motsetninger som forgjengeren, her er en blanding av streitere rock, pop, roligere spor og ikke minst innslag av europeisk cabarettradisjon. Sistnevnte skaper en link fra «Tango» og inn mot «European Rainbow», hvor «Lover For A Night» og «Lost Our Love, Please Call!» (albumets beste) begge låner fra Brecht / Weill og Piaff. Denne vinkelen høres også i «This Is A Lovesong», et lovende kutt som beklageligvis destrueres av et refreng knapt verdig en dårlig sesong av Melodi Grand Prix. «Worn Out Shoes» befinner seg mye i samme kvartal som de tre nevnte, her imidlertid i en bluesy, amerikansk variant som tipper hatt mot Tom Waits. Rekken «Lover For A Night» – «Worn Out Shoes» – «Lost Our Love, Please Call!» er platens store force, tre tildels knallsterke spor som viser hvor gode Can Can kunne være.

Derfra og ut blir det imidlertid mye motstridende rot og uklare retninger. «Independent Woman» er fin, sval pop, «Ruby» godkjent, men noe kjedsommelig bar-room, og etter disse faller egentlig det meste sammen. Siste halvdel preges av lite engasjerende poprock i traurige arrangementer skjemmet av slitsomme, lite elegante kordamer. «Talking To A Friend» og «Blood From A Stone» er ærlig talt fryktelig svake og lite verdige punktum for Can Cans platekarriere. På den annen side, dersom disse to representerer den vei Can Can ville valgt på et tredje album — så er det like greit at det albumet aldri kom til verden.

Can Can var til tross for de svakheter deres to album har, noe av det aller beste norsk rock hadde å by på i tiden 1985 pluss / minus. Det er vanskelig pr. nå ikke å stille seg kritisk til «En Lek I Forhold» og «European Rainbow» totalt hørt, men selv om de ikke er blendende album så inkluderer de begge tre–fire titler av minneverdig styrke.

Begge ble nominert til Spellemannprisen («En Lek I Forhold» vant endog) og fortjener sine rettmessige plasser i norsk rockhistorie, ikke minst fortjener de plass og oppmerksomhet fordi Can Can faktisk forsøkte. I all sin vinglete ufullkommenhet forteller «En Lek I Forhold» og «European Rainbow» om et band som ville mer enn singlehits og lørdagsfyll på samfunnshus. Til en viss grad nådde de også frem, og det står det respekt av med tanke på den tidslommen Can Can opererte innenfor.

Et par pene ord om nyutgivelsen er forresten på sin plass. Bearbeidet lydkvalitet og seks bonusspor forlyster ørene, og med tekster på trykk, essensiell informasjon knyttet til hvert album, en god linernote av Tom Skjeklesæther, samt — ikke minst — stamtre tegnet av Willy B.; utgjør denne utgivelsen et eksempel til etterfølgelse for fremtidig restaurering av norske album.

TRACKS

En Lek i Forhold: Blankt Hav / Oppenheimer / Lyset Brenner / Rødt Lys / Med Åpne Øyne / Rop / Magneten / Sorte Lyspærer / Tango / Våt / Maling Og Kritt / Natt Og Dag + BONUS: Her Ingen Er / Dobbelt Bunn / Tango (engelsk versjon)

Produsert av Harald Are Lund

European Rainbow: Lover For A Night / Worn Out Shoes / Lost Our Love, Please Call! / Independent Woman / Ruby / Don’t Cross The River / This Is A Lovesong / Talking To A Friend / Blood From A Stone + BONUS: På Tynn Is / Dancing With Me / Black Lightbulbs

Produsert av Anne Grete Preus og Tore Elgarøy