Soul Rebels

Dexys Midnight Runners, Searching For The Young Soul Rebels

Dexys Midnight Runners
Searching For The Young Soul Rebels
EMI / Parlophone, lp 1980

Kan rollen som en bande bryggesjauere benyttes med hell i popsammenheng? Javisst, bare kast et blikk på promobildene av Dexys Midnight Runners fra 1980. Åtte skulende menn med lua godt dratt ned over panna, sneipen på plass og hver sin bag i høyre hånd. Reisende arbeidskraft til leie for første og beste som betaler, kai og kneipe, billig losji.

Dexys Midnight Runners sjauet ikke på brygger, de sjauet på scenen med full blås og en klar misjon. Dexys ville gjenopplive soulmusikken, dog ikke som i ren plankekjøring eller blek, respektfull kopi. Tradisjonen skulle installeres i samtidens uttrykk og plugge northern soul som et eget, britisk alternativ. Et visst fellesskap med 2 Tone og ska-bevegelsen til tross; Dexys var noe ganske annet enn The Specials og The Selecter. De klassiske utgivelsene fra Stax, Motown og Atlantic, samt stor respekt for britiske veteraner som Geno Washington And The Ram Jam Band, var Dexys store inspirasjonskilder.

Nettopp Geno Washington ble Dexys første billett til suksess. Det var rett nok ikke personen Washington i seg selv som bidro til det, det var Dexys hyllest til mannen som bragte bandet en førsteplass på den engelske singlelisten i mai 1980. «Geno» introduserer det Dexys Midnight Runners og den besetning som fullførte «Searching For The Young Soul Rebels», en kraftfull, pågående enhet som antyder hvilken energi de åtte var kapable til å generere på scene.

Godt variert mellom de hastige og de ettertenksomme, alternerende mellom spydig og kjærlig tunge

På bakgrunn av singelens suksess, som til en viss grad irriterte bandet da det dukket opp en rekke publikummere som stadig maste etter «Geno», var det ikke overraskende at «Searching For The Young Soul Rebels» klatret høyt på den engelske albumlisten. Bygget rundt tenorsax, altsax, trombone, orgel og piano samt en solid rytmeseksjon og Kevin Rowlands hulkete vokal, ruller Dexys ut høydepunkt etter høydepunkt. Godt variert mellom de hastige og de ettertenksomme, alternerende mellom spydig og kjærlig tunge, med plass til litt falsett, og dessuten takk til røtter gjennom coverversjonen av «Seven Days Too Long».

Dexys Midnight Runners

Dexys Midnight Runners

Det brutalt kompromissløse Dexys, som nok ikke minst skyldes Rowlands egenrådige personlighet, kan leses i «Burn It Down», «Keep It» og «There, There My Dear». Om Dexys har en klar musikalsk visjon som virker oppstemt, så har de i tekstene en mørkere side. Sjelden som eksplisitt politisk uttrykk, oftest som spottende spark til sosiale strukturer og holdninger. Koblet til litterære referanser og en over middels evne til å formulere setninger, kan Dexys i spredte glimt fremstå som overlegne, småslemme kynikere. Nettopp dette er dog noe av styrken ved «Searching For The Young Soul Rebels», det er verken Kid Creoles bekymringsløse underholdning eller The Specials velmenende politiske og sosiale bevissthet; det er en friere, mer arrogant tone som du aldri helt vet hvor du har.

Enn hvor mye Rowlands vokal og tekstene generelt er en viktig del av albumet, så peker den ypperlige instrumentalen «The Teams That Meet In Caffs» på musikken og bandets innsats som de virkelige årsakene til hvorfor «Searching For The Young Soul Rebels» bør befinne seg i nettopp din hylle. Det er ikke påkrevd å kjenne til eller like soul for å få utbytte av albumet, for Dexys klarte med «Searching For The Young Soul Rebels» å gjennomføre det de satte seg fore: Tilføre soul en ny, skarpskodd brodd.

Titt og ofte fremheves «Searching For The Young Soul Rebels» som et av tidenes beste debutalbum. Uten å gå inn på noen diskusjon om det eller forsøk på rangering, så er det liten tvil om at albumet er en uvanlig utviklet og moden helhet for et relativt ungt band å være. Flotte komposisjoner, stramme arrangementer, vidunderlig blås og en bråkjekk holdning gjør «Searching For The Young Soul Rebels» til et album med en heftig sjel som neppe etterlater deg uberørt.

Trenger du flere argumenter? Hey, trombonisten heter Big Jim Patterson. Om ikke dét er knockout, så vet ikke jeg.

TRACKS

Burn It Down / Tell Me When My Lights Turn Green / The Teams That Meet In Caffs / I’m Just Looking / Geno / Seven Days Too Long / I Couldn’t Help If I Tried / Thankfully Not Living In Yorkshire It Doesn’t Apply / Keep It / Love Part One / There, There My Dear

Produsert av Pete Wingfield