Ordinary World

Duran Duran, The Wedding Album
EMI, cd 1993

For Duran Duran må «Ordinary World» ha vært en enorm lettelse. Etter årevis på retur stod igjen Duran Duran med en global – endog deres kanskje aller største – hit i favnen. «Ordinary World» appellerer bredt, en moderat arrangert og konservativt strukturert poplåt som rørte og rører ved selv de som aldri vier popmusikk særlig tid.

Det er den eneste av bandets låter du risikerer høre bli fremført av en plagsom entertainer på pub eller et ungarsk danseband på danskebåten. Og det føles helt okay. «Ordinary World» ville blitt en hit uansett opphavsmenn, en favoritt for de strengt formaterte radiokanaler, en hit hvor kuttet i seg selv er stjernen og artisten egentlig helt uvesentlig.

Derfor bragte «Ordinary World» Duran Duran kun en kortvarig opptur blant de som aldri likte bandet på 80-tallet, eller blant de som aldri kunne huske å ha hørt navnet tidligere. Duran Durans fortid hadde i 1993 en status tilnærmet ingenting, og med en bransje uten dagens store fokus på resirkulering av backlogs; klarte ikke bandet å utnytte de mulighetene «Ordinary World» åpnet for. Rett nok fulgte vel så gode «Come Undone» opp den jubelen «Ordinary World» skapte, men deretter katapulerte Duran Duran igjen tilbake til en trofast, rett begrenset, base av lyttere.

Med bakgrunn i albumets øvrige materiale skal ikke den tilfeldige kjøper eller den nye generasjon klandres for å ha mistet interessen etter at de to nevnte singler hadde kjølnet. «The Wedding Album» – som egentlig ikke har noen tittel, men da debutalbumet bærer bandets navn fikk denne plate tildelt tittel i samsvar med coverbildet – kan vanskelig sies å være en god samling spor. Ser vi bort fra de to alldeles ypperlige singlene, sitter vi tilbake med elleve spor og altfor lang spilletid av variabel og tildels retningsløs kvalitet.

Duran Duran vil med «The Wedding Album» så veldig hardt være med, med på taktene og notene yngre band formidlet på første halvpart av 90-tallet. Viljen og intensjonen er god, evnen strekker dog ikke lengre enn til labre komposisjoner tilsatt vilkårlig utvalgte triks fra et par hakk under øverste hylle i samtidens popreoler.

Ta «Too Much Information», et kutt som viser at bandet har lånt øre til Jesus Jones og EMF, ingen stor låt men med et relativt fikst sound som innvarsler et yppig Duran Duran. Bandet nøyer seg imidlertid med dette ene eksemplet på akkurat den metoden, heller enn å bygge videre hopper de over til et annet bygg. Ta «Drowning Man», et kutt som uten særlig hell rører sammen hamrende housepiano, elementer av tribal og biter av funk. Ta «Breath After Breath», en tradisjonell ballade koblet med ‘spanske’ gitarer og portugisisk (?) vokal; en syltynn flørt med world music.

Variasjon er vel og bra, men variasjon uten en samlet tanke i bunn gjør ikke gode album. Første halvdel – som innehar de største sprangene – av «The Wedding Album» er dog likevel den beste delen. Om ikke annet bidrar vinglingen fra det ene sporet til det andre at en viss underholdningsverdi opprettholdes gjennom de seks-syv første kuttene. Nevnes i positiv vending skal dessuten «Love Voodoo», en behagelig popsmyger som har mange av de samme arrangements- og stemningsmessige kvalitetene som «Come Undone».

Fra «UMF» og ut blir albumet mer helhetlig, mye hvit funky pop av den sorten Duran Duran på dette tidspunkt hadde syslet med også gjennom de tre foregående albumene. Dessverre er hele rekken stiv, strevsom og lite sexy, en fargeløs fyllmasse fjernt fra bandets fineste. Og «Femme Fatale»? Det er sikkert unødvendig å pirke i det, men versjonen av The Velvet Undergrounds «Femme Fatale» er under enhver kritikk. Det er aldri hyggelig å høre band man liker ta brodden ut av låter man liker, hadde jeg vært Lou hadde jeg gitt Simon en på tygga.

«The Wedding Album» spriker til alle kanter og hjørner, en forvirrende, identitetsløs ansamling kutt gjort av et band som på dette tidspunkt virker å være like tvilrådige om hvem de er og hvor de vil som på «Big Thing» (1988) og «Liberty» (1990). «The Wedding Album» signaliserer et bands midtlivskrise, og i så henseende befant Duran Duran seg anno 1993 i godt selskap med de fleste andre gjenlevende pophelter fra 80-årene. I klartekst betyr det at det, for alle andre enn dem som vil ha alt av bandet, ikke er stort å hente foruten «Ordinary World» og «Come Undone» (og til denslags har man samlealbum).

TRACKS

Too Much Information / Ordinary World / Love Voodoo / Drowning Man / Shotgun / Come Undone / Breath After Breath / UMF / None Of The Above / Femme Fatale / Shelter / To Whom It May Concern / Sin Of The City

Produsert av Duran Duran og John Jones