A Treasure for Pandora

Cocteau Twins, Treasure
4AD, lp 1984

Om det er étt band som virkelig har bidratt til å definere selskapet 4ADs profil, så er det den skotske trioen Cocteau Twins. Det musikalske så vel som den diffuse ytre staffasjen nær skapte og definerte det uttrykket og de kvalitetene mange fortsatt forventer å høre og se av en utgivelse fra 4AD.

Det vil si distansert popmusikk av smart, egenartet karakter, alltid understreket av 23 Envelopes usedvanlig tiltrekkende omslagsdesign. Cocteau Twins og 4AD signaliserer et intellektuelt popalibi for stilbevisste svermere som føler seg hevet over den gemene slagerparade. Image er altså ikke helt uviktig i sammenheng 4AD.

«Treasure» er trioens tredje langspiller og det albumet som for alvor etablerte den nisjen Cocteau Twins kjennetegnes ved. Lag på lag med mykt virvlende akustiske og elektriske gitarer omsluttet av rikelige mengder ekko og luft, keyboards og synth som ambiente bølger, og programmert, levende og allsidig rytmikk. Det viktigste enkeltinstrumentet for Cocteau Twins’ sound er allikevel vokalist Liz Frasers utenomjordiske stemme. Som en engel og en sirene smeltet i ett synger Fraser linjer uten mange begripelige ord eller setninger, et fjernt eventyrspråk som kan tolkes i retning av alt eller ingenting. Frigjort fra konkret lyrikk tar vokalen form av et rent instrument, et instrument som formidler melodi, stemning og følelser.

Som de øvrige av bandets album beror heller ikke «Treasure» på krystallklare enkeltøyeblikk, «Treasure» er først og fremst førti minutter helhet som ber om oppmerksomhet. Det innebærer ikke at albumet er en sammenhengende stemning uten innbyrdes variasjon eller brudd, «Treasure» vinkler differensierte grader av stillhet og styrke. Spranget fra katedralske, sakrale «Beatrix» til langt mer larmende «Persephone» er markant, sistnevnte det nærmeste Cocteau Twins kommer Siouxsie og hennes banshees på «Treasure». Likeså er boblende, umiddelbare «Cicely» med innslag av Hammond eksempel på at Cocteau Twins evner å skru opp intensitet og ikke ensidig hviler på et bølgende drømmelandskap som eksklusiv løsning.

Cocteau Twins, Amsterdam, 1983 — Foto: Paul Slattery

Separert fra formen «Treasure» er støpt i blir imidlertid ikke noen av sporene, en skarpere gitar her og en dundrende rytme der overdøver aldri bandets musikalske fundament. Balansepunktet mellom genuin skjønnhet og pen muzak er smal i det landskapet Cocteau Twins opererer, som pionerer har de imidlertid forvaltet eget sound med stor sikkerhet og aldri krysset over til blass tapet og tomme rammer. Heldige titler for et representativt inntrykk av innholdet kan være «Ivo», «Lorelei» og «Otterley».

Cocteau Twins’ grep kan gjenfinnes hos en rekke artister, så forskjellige utøvere som My Bloody Valentine og Enya har — bevisst eller ubevisst — skapt musikk som drar klare veksler på Cocteau Twins’ album. På sitt beste evner Cocteau Twins’ stemninger å forføre ulike grupperinger, fra de dype, åndelige med urtete i koppen til de sorte, morbide med Anathema og My Dying Bride som skygger. Denne appellen forteller noe om at Cocteau Twins’ musikk har en mangeartet bunn som vekker ulike assosiasjoner hos ulike lyttergrupper.

Det finnes ingen definitiv port til Cocteau Twins’ produksjon, men «Treasure» tilhører uten tvil de fineste. «Head Over Heels» (1983) og «Victorialand» (1986) er dog like gode lytt, dessuten er det verdt å notere seg at flere av deres beste enkeltspor ble utgitt kun som singler og / eller 12″ EP’er og ikke inkludert på albumene. Oversikten «Stars And Topsoil — A Collection» (2000) kan derfor fungere som en vel så bra introduksjon som noen av deres studioalbum.

TRACKS

Ivo / Lorelei / Beatrix / Persephone / Pandora (For Cindy) / Amelia / Aloysius / Cicely / Otterley / Donimo

Produsert av Cocteau Twins