Such A Shame

Talk Talk, It’s My Life
EMI, lp 1984

For mange, kanskje for de aller fleste, vil popmusikk aldri ha andre funksjoner enn å være behagelig eller humørskapende ørefyll. For disse vil det aldri være noen vesensforskjell mellom en poplåt og en sitcom, begge deler vil bare være å regne som underholdning, som et middel til å fordrive den nærmeste timen i påvente av at noe virkelig spennende skal inntreffe. Hvilket sjelden inntreffer i Mrs. Smiths eller Hr. Olsens liv

Popmusikk som uttrykk pendler langs et vidstrakt spekter, fra flat, fordummende fabrikatvare til inspirerende, pulserende kunst. Talk Talk er blant de band som best har maktet å fremvise hvor mye kraft og sødme som bor i de virkelig gode, virkelig evigvarende, poplåtene. Deres fineste popkomposisjoner – som er rett så mange – kan gjerne høres som bakgrunn og ørefyll, for vanskelige er de ikke, men løftes til en helt annen dimensjon i en konsentrert lyttesituasjon. Der, som en genuin lytter, vil du høre popmusikk med sjel, spenning og skjønnhet i en grad som et tv-program eller et radioshow aldri kan gi. Der vil du oppleve popmusikk som et berusende grep om hjerte og hjerne, som noe langt større og finere enn underholdning.

«It’s My Life» er Talk Talks andre studioalbum, og er et langt sprang fremover i forhold til det forsåvidt sympatiske, men noe haltende, debutalbumet «The Party’s Over» (1982). Keyboardist Simon Bremner forlot Talk Talk etter «The Party’s Over», noe som tillot produsent og assosiert bandmedlem Tim Friese-Greene å ta full kontroll over tangentene og dermed et viktig aspekt ved lydbildet. Fra å ha blitt ansett som noe midt mellom synthpop og new romantics, beveget Talk Talk seg over til et varmere og rikere sound med «It’s My Life». Selv om det ikke er vanskelig å trekke linjer til datidens synthpop i mye av materialet på albumet, Talk Talk har ved dette stadie funnet spirene til den tanken som førte bandet fra popbransje til Edens hage.

Call In The Night Boy

«It’s My Life» rommer tre av Talk Talks beste singler, uten at noen av disse fikk den uttelling som de ville oppnådd i en bedre og varmere verden. «Dum Dum Girl», «Such A Shame» og «It’s My Life» er alle på overflaten enkle, vennlige poplåter med underliggende strøk av dybde og intelligens. De skulle og burde egentlig vært en drøm for de platekjøpere som avviser hitlistenes mest spekulative singler, men heller enn å verdsette den kvalitetspop’en som disse tre sporene tilbyr; mer eller mindre ignorerte de såkalt kvalitetsbevisste kjøperne singlene. Kanskje var ikke lydbildet riktig nok – ref. enkelte grupperingers barnslige aversjon mot alt som smaker synth – , sannheten er uansett at Talk Talks singler på dette stadiet ikke ble elsket høyt nok. Such a shame.

Da kan det bare være til pass, for de mange som aldri grep «Dum Dum Girl», «Such A Shame» og «It’s My Life», at de trolig aldri vil få høre vakre «Renée» eller drivende, synkoperte «Call In The Night Boy». Heller ikke vil de få høre «Tomorrow Started»s perfekte pop og hjerteskjærende gitarer eller bossanovakvitrende «Does Caroline Know». Fire spor som sammen med de tre singlene skaper albumet «It’s My Life» og gjør det enkelt å tilgi at utgivelsen ikke er fullendt. Enkelte svakere spor skader ikke helhetsinntrykket av et gjennomtenkt, søkende band som er i ferd med å finne form og identitet.

Talk Talk skulle komme til å bli enda bedre enn «It’s My Life», men dette albumet er en naturlig og essensiell del av historien om en av Englands beste popgrupper. Det utgjør et langt bedre startpunkt enn «The Party’s Over» – som bør spares til samtlige av bandets øvrige album er vel verdsatt – og vil også være en kilde til glede for de som først møtte og ble glad i Talk Talk i andre enden, ved svanesangen «Laughing Stock» (1991).

TRACKS

Dum Dum Girl / Such A Shame / Renée / It’s My Life / Tomorrow Started / The Last Time / Call In The Night Boy / Does Caroline Know / It’s You

Produsert av Tim Friese-Greene