Micro–Phonies

Cabaret Voltaire, Micro–Phonies
Virgin, lp 1984

Sheffield var byen som uttrykte punkens ånd gjennom elektronikk heller enn to grep og tre spyttklyser. Vice Versa, The Human League og Cabaret Voltaire er tre av byens navn som fomlet med knotter og knapper i årene fra 1977 og fremover. Uglesett av tidens rettroende punkere ble de, til sist var det likevel ABC (Vice Versa), The Human League / Heaven 17 og Cabaret Voltaire som kunne le høyest.

Cabaret Voltaires historie startet imidlertid mange år før punken, trioen Richard H. Kirk, Stephen Mallinder og Chris Watson opprettet Cabaret Voltaire så tidlig som i 1972. Med navn hentet fra et dadaistisk performancekollektiv på 1930–tallet, var 70–tallets Cabaret Voltaire ikke overraskende en sær, eksperimentell enhet. Inspirerte av tyske navn som Neu og Can krysset Cabaret Voltaire elektronikk og regulære instrumenter til en lite salgbar sluttsum. Først i 1978 platedebuterte trioen, og da debuten endelig var overstått fulgte en lang rekke utgivelser som gradvis forflyttet Cabaret Voltaire over i lettere tilgjengelig terreng.

«Micro–Phonies» er deres sjette ordinære studioalbum, nå redusert til duoen Kirk / Mallinder og med et sound som fortsatt ligger i front men lett kan omfavnes av større masser. «Micro–Phonies» befinner seg på et sidespor til britisk elektronisk pop fra samme tidspunkt, som et fremtidsrettet album med større vekt på repetive grooves enn tradisjonelle popstrukturer.

Bruken av samples og markante danserytmer peker på en og samme tid tilbake til Afrika Bambaataas cyberhiphopelektro og frem mot EBM så vel som 90–årenes technoscene. De fleste av sporene har vokal, men vokalen er mikset så lavt og forsiktig at det instrumentale fanger hovedfokus. Det er mye ved «Micro–Phonies» som påminner om Underworld så vel som Leftfield, hvilket betyr at albumet føles forut for sin tid og lite representativt for året 1984.

Til tross for et langt fra ekskluderende sound fremskaffet ikke «Micro–Phonies» hitsingler, noe som skyldes allerede nevnte faktum at Cabaret Voltaire i liten grad skrev konkrete popspor. Vagt gotiske «Blue Heat» er albumets beste — og nær eneste — forsøk på en konsis låt der vers og refreng er viktigere bestanddeler enn elektroglidende flyt. Derimot er her gode mengder tildels glitrende elektronisk groove, spesielt første halvdel bestående av «Do Right», «The Operative», «Digital Rasta», «Spies In The Wires» og «Theme From Earthshaker» bærer mange kvaliteter og oppleves gledelig lite utdaterte i lyd og produksjon (kryss i taket for Flood, som her gjør en av sine første roller som produsent).

En viss slitasje spores dog gjennom de siste sporene, hvor idéene blir færre og gjentagelsene noe slitsomme. «Slammer» og «Sensoria» vandrer på tomgang, uten den hektende kraft som albumets beste spor besitter. På disse svakere kuttene avslører Cabaret Voltaire de begrensninger som deres formel hadde. Uten særskilt evne til å variere det rene groovet med frigjørende pop, går låtene til sist i stå og ender opp som en lite engasjerende rundgang.

Kirks og Mallinders rolle som innovatører på det elektroniske felt har ikke alltid vært like påaktet. Noe av årsaken til det er kanskje en viss mangel på selvkritikk i forhold til den mengde musikk som er utgitt under navnet Cabaret Voltaire, og det moment at de aldri meislet det definitive enkeltkuttet. «Micro–Phonies» — og den foregående «The Crackdown» (1983) — står som fine introduksjoner til det lettest tilgjengelige Cabaret Voltaire. På ingen måte feilfrie album, men med tilstrekkelig hold og snert til at de bør være av interesse for elektrohoder flest.

TRACKS

Do Right / The Operative / Digital Rasta / Spies In The Wire / Theme From Earthshaker / James Brown / Slammer / Blue Heat / Sensoria

Produsert av Cabaret Voltaire, Flood, John Potoker