Boys on Film

Duran Duran, (ST)
EMI, lp 1981

Selvsikkerhet er en kurant egenskap som kan føre en ung mann og kvinne akkurat så langt de måtte ønske. I popbransjen er denne egenskapen så utbredt at selv marginale talenter makter å manøvrere rakt mot stjernene. Da Duran Duran debuterte vinteren 1981, var de velsignet med større selvsikkerhet enn de aller fleste.

Duran Duran visste hva de ville, hvor de ville og hvordan å oppnå det. Bandet så på seg selv som kunstnere snarere enn popmusikere, at de samtidig vendte ryggen til seriøse emner og ville være bandet publikum danset til når bombene falt; var ingen selvmotsigelse i deres verden. Glossy popart, siste skrik, elegante linjer og touch av provokative holdninger var Duran Durans kunstneriske fasade. Estetikk for estetikkens egen skyld, uten dypere innhold men særdeles gjennomført og derfor også tiltalende. Debutalbumets cover speiler denne innstuderte estetikken. Fin Costellos nøye lyssatte fotografi og Malcolm Garrets enkle, rene design, illustrerer band og musikk på forbildelig vis.

Som debutalbum besitter «Duran Duran» kvaliteter av over middels styrke, dog er det ikke vanskelig å spore tegn på at det er et ungt bands første utgivelse i albumformat. «Duran Duran» er det av bandets album som bærer sterkest preg av kjølig synth og skarpe gitarer. Duran Duran som et mer skarpskodd, futuristisk band kan anes som en mulig farbar vei mot neste album, men som ettertiden vet var det bestanddelene fyldig pop og hvit funk som vant frem. Det noe kliniske lydbildet gjør «Duran Duran» til en delvis annerledes lytt enn de påfølgende albumene. Deler av albumet kan virke uforløst, her er flere spor som savner litt tyngde og detaljer i produksjonen. Denne følelsen forsterkes av Simon Le Bons vokal, en vokal som ikke finner seg helt til rette i disse omgivelsene og lengter etter et varmere lydbilde.

Nevnte punkter lagt til side, det dominerende inntrykket av «Duran Duran» blir likefullt at Duran Duran var et band som evnet å måle den ytre pynten med musikk av hederlig klasse. Låter av hektende, salgbar kvalitet visste Duran Duran å skrive allerede fra første stund, at tekstene er av laber rang og fri for fornuft eller minneverdige linjer er en i popsammenheng billig bagatell som best ignoreres.

Boys on Film – Foto: Fin Costello

Trioen «Girls On Film», «Planet Earth» og «Anyone Out There» er samtlige solide poplåter, hvor av «Girls On Film» er det av albumets kutt som er aller mest typisk for Duran Duran. Som deres tredje single, støttet av en bevisst sexistisk video regissert av Godley & Creme, gikk den til 5. plass i England og etablerte det soundet som senere skulle prege en rekke av deres mest populære singler. Discofiserte «Planet Earth» – bandets første singleutgivelse – og dens fjollete refreng er likevel en hakket større glede enn «Girls On Film». «Anyone Out There» støtter fint opp om de to førstnevnte og fullfører en vellykket forrett.

Fra «To The Shore» og ut blir kontinuiteten svakere og spranget mellom vinnere og tapere tydelig. «To The Shore» er albumets minst engasjerende øyeblikk, en bedøvende kjedelig ballade uten poengtert utløsning. Under pari beveger også «Sound Of Thunder» og «Friends Of Mine» seg. Begge ganske så yppige i form og ikke helt uten sting, låtene i seg selv blir imidlertid for svake til at de fanger fot eller fenger øre over tid. Ta da heller imot et riffende Duran Duran i raffe «Careless Memories» og en besnærende, lekkert lydende «Night Boat» som tips på to av albumets beste kutt. «Tel Aviv» er den obligatoriske instrumentalen ethvert moderne britisk band rundt denne tiden fant det påkrevd å inkludere på sine album. Atmosfærisk, etnisk-mystisk-stemningeri iscenesatt for å forsikre publikum om at de alle egentlig var – ja, nettopp – kunstnere. «Tel Aviv» er langt fra den verste i denne klassen, et anstendig forsøk og et greit punktum for albumet.

Mens kloden i sin helhet nølte og avventet sin omfavnelse av Duran Duran – albumets pene listeplassering i USA beror på nyutgivelse et par år senere – , ble bandet i løpet av kort tid forflyttet fra trend for en smal klikk til høyprofilert pophysteri hjemme i England. Hvorvidt det var intensjonen – å bli tilbedt av ungpiker heller enn å bli tatt seriøst av en tyngre popgarde – , er tvilsomt. «Duran Duran» bærer få tegn på kalkulert teenypop, og en video som «Girls On Film» retter seg mot et ganske annet publikum enn de aller yngste. For Duran Duran medførte uansett den instante suksessen blant et ungt publikum en urettferdig stigmatisering som de senere aldri har klart å unnslippe.

Forvent ikke det perfekte album eller fullkommen henrykkelse i «Duran Duran», dog hører det likefullt hjemme blant Duran Durans klassiske utgivelser. Tre av deres beste singler inkludert er et selvsagt argument for det, av vel så vektig årsak er likevel det at Duran Duran på dette albumet fremstår med en søkende sjarm som ikke kan gjenfinnes på noen av deres øvrige album.

TRACKS

Girls On Film / Planet Earth / Anyone Out There / To The Shore / Careless Memories / Night Boat / Sound Of Thunder / Friends Of Mine / Tel Aviv

Produsert av Colin Thurston