90125, Cinema

Yes, 90125
Atco / Elektra, lp 1983
Omtale basert på reissue, Rhino, cd 2004

Mange var de nok, de aldrende, konservative eller dagdrømmende elskere av progressiv rock, som snudde seg vekk i oppriktig vemmelse over å høre og se den retning Genesis og Yes tok på begynnelsen av 80-tallet. To av de helligste graler innenfor 70-tallets oppblåste kunstrock gikk ubesværet over til mainstream – gulp! – pop. Pop! Verden stod sannelig ikke til påske.

Genesis’ forvandling foregikk over flere år og en rekke album, mens Yes’ transformasjon fant sted langt mer brått og brutalt. Rett nok var «Drama» (1980) med Trevor Horn (ex-Buggles) som ny vokalist et sjokkerende gjeip for mange av bandets gamle tilhengere, men med «90125» slo Yes fast at «Drama» ikke var en dårlig spøk og stadfestet at bandet hadde entret en ny fase i pakt med nye tider. Med alt håp om et nytt «Tales From Topographic Oceans» (1973) – for øvrig et av tidenes gyseligste album – ute, gikk deler av fanskaren mann av borde og flyktet inn i fortiden. Yes på sin side kunne ta denslags utslag med knusende ro, og heller nyte fornyet kommersiell fremgang blant et nytt og noe yngre publikum.

Etter «Drama» brøt Yes sammen, Horn gikk løs på sin gjerning som produsent og kjernen av Yes samlet seg til bandet Cinema. Cinema ble dog kun et lite sidespor, etter kort tid var Jon Anderson tilbake hos sine gamle venner og bokstavene Y E S ble atter stablet sammen. Med Horn i en mer – i det minste sett i ettertid – naturlig rolle som produsent enn vokalist, begikk Yes med «90125» et av rockhistoriens mer oppsiktsvekkende hamskifter. Med «90125» ble Yes et tidsriktig band, et band i fin balanse mellom utspekulert AOR og et fikst lydbilde som kunne appellere også til lyttere med sans for oppdatert, syntetisk popmusikk.

Singelen «Owner Of A Lonely Heart» – som toppet singlelisten i USA – var for mange blant den nye generasjon det første, bevisste møtet med Yes, og det er et møte som ettertrykkelig definerer og etablerer et helt annet band enn 70-tallets variant. En metallisk gitarintro og solo, en moderne, luftig radiolåt, et kort, dramatisk mellomspill, Andersons lyse vokal som skapt for pop, et Toto med skarp, elegant egg. «Hold On» følger opp inntrykket av amerikansk vellyd som «Owner Of A Lonely Heart» etterlater, og slår fast at Trevor Rabins inntreden som gitarist er av vital betydning for bandets nye sound. Det lyder tungt, markert riffbasert og typisk for tidens kommersielle poprock.

«It Can Happen», også det en single, beveger seg i mye av det samme popterrenget som de to førstnevnte, mens «Changes» gjennom trippende keyboardtoner, virvlende rytmikk og taktskifter forener det nye Yes med elementer fra deres gamle uttrykk. «Changes» kan sammen med instrumentalen «Cinema» fungere som eksempler på at bandet ikke har forlatt sine røtter fullstendig, selv om enkelte med dypere progforkjærlighet enn meg vil benekte at disse to kuttene har stort med progressiv rock å gjøre. Det beror etter min oppfatning mer på at deler av progfansen er nøyere på at lydbildet og instrumenteringen følger strenge, konservative regler enn at selve låten, komposisjonen, har videre innhold eller verdi. Det bør ikke by på problemer for noen å finne løp, partier og stemninger på «90125» som har progressive tilsnitt, men det hjelper selvsagt ikke stort dersom man konsekvent velger å snu ryggen til et oppdatert lydbilde og skuffes over at det hele ikke er en evigvarende øvelse i instrumentonani.

«Leave It» og «Our Song» kjører en stødig linje mellom pop og flinke detaljer, før tunge og støyende «City Of Love» formidler Yes på deres mest aggressive. Avsluttende, nesten åtte minutter lange, «Hearts» er innholdsrik og symfonisk, og nok et eksempel på at «90125» også inkluderer spor som kan tilfredsstille de som er glade i bandets tidligere utskeielser.

«90125», en tittel som for øvrig ikke betyr eller skjuler noe mer pirrende enn at det var det nummeret albumet ble tildelt i plateselskapets katalog, er lyden av vellyd. Produksjon, instrumentering og arrangementer utgjør en vellykket og aldri kjedsommelig helhet, og med et overveiende solid låtmateriale i bunn kan det vanskelig kreves mer av et album orientert mot de store radiostasjonene og de dyre stereoanleggene. Siden «90125» ikke kan kalles prog, siden «90125» ikke kan kalles rendyrket pop, så kaller vi «90125» AOR – og til AOR å være så er det langt mer underholdende, langt mer spennende enn det meste innenfor akkurat den genren.

TRACKS

Owner Of A Lonely Heart / Hold On / It Can Happen / Changes / Cinema / Leave It / Our Song / City Of Love / Hearts + BONUS: Leave It (single remix) / Make It Easy / It Can Happen (cinema version) / It’s Over / Owner Of A Lonely Heart (extended remix) / Leave It (acapella version)

Produsert av Trevor Horn