Visions of China

Japan, Tin Drum
Virgin, lp 1981

Vurdert som popmusikk er «Tin Drum» en bemerkelsesverdig plante, en plante med lange usymmetriske blader og fargesprakende blomster som vaier bedøvende mykt i varm bris og solnedgang. Kan planter danse, kan planter reagere på rytme, da beveger de seg trolig som «Tin Drum».

«Tin Drum» som popalbum og Japan som popstjerner er egentlig en umulighet, men det var likevel nettopp det som ble albumets og bandets fasit i England. Fra et delvis isolert sidespor som lite kredible i vide kretser og tilsvarende lite salgbare, endte Japan senhøsten 1981 opp med hitsingle og påfølgende rolle som posterstjerner i tenåringsmagasiner. I seg selv ingen unik historie i popsammenheng, men det er ikke mange andre band som har opplevd populariteten satt på hodet med utgangspunkt i tilsvarende særegne album som «Tin Drum».

«Ghosts» er ingen hit, ingen popsang (men klatret likefullt til 3. plass i England), billedvakre David Sylvian ønsket overhodet ikke å være pin-up for unge piker, album i dypdykk mot musikk og lyrikk inspirert av kinesisk kultur skal ikke selge i stort monn, og omslag med Mao og ris er ingen markedsansvarligs våte drøm. Så mye er klart, så mye er faktum – uten at samtidens England tok videre notis av det.

I ettertid har «Tin Drum» inntatt en mer naturlig posisjon i pophistorien, som et klassisk album langt på vei forbeholdt de platekjøpere som graver en liten bit under det øverste laget. Hvorfor Japan fikk såvidt stor oppmerksomhet av et yngre publikum i 1981/82 kan delvis forklares av et glamorøst image som traff motebildet perfekt, og av Sylvians fordelaktige ytre. Det forklarer likevel ikke alt, og det er fristende å bruke «Tin Drum» som et eksempel på hvor fargerik, allsidig og tildels vågal engelsk popmusikk var under de første årene av 80-tallet. Dersom man velger å se «Tin Drum»s suksess som et uttrykk for slike realiteter, forteller det om en tid da det meste var mulig og lov.

Japan, 1981 – Foto: Fin Costello

«Tin Drum» er åtte spor i elektronisk drakt, de er dog formet i en elektronisk form som er så varm, rytmisk, eksostisk og vibrerende at det er lett å glemme hvor grunnleggende elektronisk fundert albumet faktisk er. Gitarist Rob Dean var på dette tidspunktet for lengst ute av bandet – det var rett og slett ikke bruk for ham lenger – , noe som gjør at «Tin Drum» i all hovedsak hviler på keyboards, tapes og diverse programmerte virkemidler foruten diskrete innslag av fløyte og fiolin. Elektronikken benyttes til å frembringe sanselige, varme klangarter og melodilinjer med vekt på stemninger fra Kina og forbi, en halv klode fra fremmedgjort, europeisk futurisme. Understøttet av markant bass og intrikate rytmemønstre som kontinuerlig bygges opp og brytes ned, blir «Tin Drum» noe nær et definerende eksempel på intelligent artpop. Det ligger seriøs fascinasjon for det fjerne østen til grunn for det formatet Japan fullførte på «Tin Drum», et overfladisk, plutselig innfall om å fusjonere vestlige popstrukturer med eksotiske elementer vil aldri kunne skape musikk som lever på et plan som her.

Til forskjell fra mer tradisjonelle popalbum inneholder strengt tatt ikke «Tin Drum» et eneste kutt som står opp, peker seg ut og roper høyt om oppmerksomhet. «Visions Of China» og «Still Life In Mobile Homes» er to spor som i en viss grad bygger på tydeligere, mer håndgripelige popstrukturer enn de øvrige kuttene, men åpenbare singlevinnere er dog ingen av disse heller. Albumet flyter og bukter mer i stort fellesskap hvor Sylvians uttrykksfulle vokal samler og binder de ofte fritt vandrende komposisjonene sammen. For på samme tid som Japan gjennom det meste av albumet utvilsomt finner et slags helhetlig groove, så forskyves og forbyttes hjørner og fundamenter kontinuerlig. Keyboardist Richard Barbieri oppfatter «Tin Drum» som et arrangementsmessig nitidig puslespill, og som med puslespill flest klarer du heller ikke å fullføre «Tin Drum» på intuisjon eller automatikk – det blir alltid to skritt frem og ett tilbake.

Et vanskelig album uten konkrete håndtak er det likevel ikke, men det fordrer vilje til å lytte og leve seg inn i det noe fremmede lydbildet. Japan og «Tin Drum» er referansepunktet for alle som har forsøkt seg på noe tilsvarende i ettertid (og det er ikke så mange), og ikke minst er den en referanse for skribenter som beskriver og kvalitetsvurderer enhver popartist med den minste antydning til østlig flørt. Med et såvidt særegent sound som «Tin Drum» leverer er det begrenset hvor direkte dens innflytelse på andre artister har vært, derimot hersker det liten tvil om at den tilhører de virkelig originale popalbumene som lever et helt eget liv upåvirket av månedens retrotrend.

Japan gikk – selvsagt – i oppløsning etter «Tin Drum», forklaringene var et vanskelig samarbeidsforhold innad i bandet og Sylvians motvilje mot å bli popstjerne. Begge disse forklaringene medfører nok riktighet, det er likevel mer tilfredsstillende å tenke på bandets oppløsning som en konsekvens av at de var kommet så langt som det var mulig å komme. Etter «Tin Drum» kunne de vanskelig fortsette med å utforske samme farvann nok en gang, Japans visjoner og intensjoner var kommet til reisens praktfulle ende.

TRACKS

The Art Of Parties / Talking Drum / Ghosts / Canton / Still Life In Mobile Homes / Visions Of China / Sons Of Pioneers / Cantonese Boy

Produsert av Steve Nye og Japan