Beatnik Beach
The Go-Go’s, Vacation
I.R.S., lp 1982
Oppfatningen av rock som en guttete gutteting er hos mange så sementert at rene jenteband alltid vil vekke interesse, ofte ene og alene i kraft av nettopp det å være jenteband. Flerfoldige eksempler på dyktige og gode jenteband vil ikke endre en slik oppfatning så lenge det er guttene som legger premissene og reglene for hvordan rock som uttrykk formidles og oppfattes.
Amerikanske The Go-Go’s var sannsynligvis et av de relativt få, suksessrike, jenteband av sin generasjon som aldri ville nølt et sekund med å bryte håndbakk med sine mannlige kollegaer. Bak en yndig fasade stod kvintetten The Go-Go’s ikke et hår tilbake for mannlige rockartister hva gjelder fest, alkohol, dop og forbruk av groupies. The Go-Go’s var et band som med den største selvfølge fulgte eksakt samme instinkter som ubehøvlede, ukontrollerte gutteband gjør når mulighetene byr seg.
Medlemmenes bakgrunn fra Los Angeles’ punkmiljø (Belinda Carlisle var faktisk i en kort periode medlem av det særdeles legendariske Germs) hadde nok herdet deres innstilling, men det løsslupne livet på bakrommet står i ganske skarp kontrast til det ytre imaget og relativt salgbar poprock med stort sett strykefrie kanter.
«Vacation» er bandets andre album og oppfølgeren til «The Beauty And The Beat» (1981), sistnevnte et album som toppet listene i hjemlandet. «Vacation» er et representativt album for The Go-Go’s, og det er kjennetegnet av de kompromissene som bandets materiale nesten alltid var preget av. Deres hjerte for punk og new wave er fortsatt tilstede, iblandet litt 60s, litt formulabasert jentepop, samt snev av kontemporære popgrep. En ramme som dette, kombinert med kvinnelig vokal og et produsentnavn som Richard Gottehrer ved kontrollbordet, medfører at The Go-Go’s på «Vacation» vanskelig unngår sammenligning med Blondie. The Go-Go’s er dog hakket mer rufsete, hakket mer uprofesjonelle enn hva Blondie var på sitt største og mest populære.
The Go-Go’s talent og potensiale er ubestridt, samtlige medlemmer bidro med tekst og musikk i varierende interne konstellasjoner og gjorde derfor bandet til en selvhjulpen enhet hva angår låtmateriale. Deres innstilling til pop og rock virker likeså å være både oppriktig og ekte, men summen av «Vacation» blir likevel et inntrykk av et band som ikke får lov, eller tok seg lov, til å kjøre et intuitivt løp. «Vacation» er et halvveis album, delt mellom tildels veldig gode spor og tildels likegyldige spor, og først og fremst halvveis fordi mye av materialet har større potensiale enn det som kommer ut.
Som for eksempel at når innledende «Vacation» er fin sommerpop, så burde den egentlig vært enda finere sommerpop, og når påfølgende «He’s So Strange» antyder groovy 60’s garasje, så burde den vært enda mer groovy 60’s garasje. Det befinner seg en rekke tilsvarende gode kutt på albumet – «Girl Of 100 Lists», «Get Up And Go» og «Cool Jerk» er noen – , men de etterlater alle en følelse av at de med fordel kunne vært en, to, tre hakk tøffere (med «Beatnik Beach» som mulig unntak) eller en, to, tre hakk mer pop. «Vacation» lukter med andre ord kompromiss, noe som gjør sluttresultatet dårligere enn hva det burde vært.
Hvorvidt du trenger bekymre deg søvnløs over ikke å ha «Vacation» i seksjonen er heller tvilsomt, det er et album vel verdt en lytt på bakgrunn av mange fine, om enn ikke perfekte, øyeblikk – men heller ikke stort mere. Hadde The Go-Go’s vært like raffe på plate som på party hadde saken sikkert stilt seg annerledes, i ettertid blir det heller slik at «Vacation» tilhører de albumene som har et bedre, mer forlokkende, cover som lover godsaker innholdet ikke helt klarer å følge opp.
TRACKS
Vacation / He’s So Strange / Girl Of 100 Lists / We Don’t Get Along / I Think It’s Me / It’s Everything But Party Time / Get Up And Go / This Old Feeling / Cool Jerk / The Way You Dance / Beatnik Beach / Worlds Away
Produsert av Richard Gottehrer
