Heartbeat City

The Cars, Heartbeat City
Elektra, lp 1984

The Cars markerte seg solid på hitlistene i hjemlandet USA allerede i forbindelse med platedebuten i 1978, og holdt et sikkert grep om amerikanske platekjøpere gjennom det meste av karrieren. Det var imidlertid først med femtealbumet «Heartbeat City» at de gjorde seg virkelig bemerket blant et større publikum utenfor USA.

Hovedårsaken til de europeiske fremgangene i 1984 heter «Drive», en lavmælt, egentlig ganske alvorlig, men samtidig uimotståelig smyger som fortsatt forsvarer posisjonen som en sikker siste dans. «Drive» plasserte seg som nummer 5. i England, nummer 3. i USA og nummer 9. i Norge, det påfølgende året fikk den fornyet aktualitet og mening da den ble koblet til tragiske bilder fra Etiopia i forbindelse med Live Aid.

«Drive» er dog ikke noe representativt kutt for «Heartbeat City» som helhet. Det eneste andre tilfellet på albumet hvor tilsvarende mykdunkle stemninger av lett bris og neonlys frembringes, er på det elegant duvende, suverent lekre tittelsporet.

Den øvrige delen av albumet er egentlig ganske rar. Ikke rar som i form av snurrige toner eller snodige melodier, men rar som i form av at enkle poprockere i strak linje fra new wave og powerpop er produsert og arrangert i retning amerikansk FM poprock. Generøse mengder keyboards, rytmikk delvis gjennomgått plastisk kirurgi, og pent bearbeidede kor i refrengene, gjør «Heartbeat City»s sound til et møte mellom noe rundt regnet Blondie og noe rundt regnet Boston, Survivor og Journey.

Peter Phillip, «Art-O-Matic Loop Di Loop» (1972)

Med et produsentnavn som Lange ved kontrollbordet er et slikt lydbilde ganske sikkert godt og vel beregnet, resultatet er uansett at «Heartbeat City» lyder særdeles amerikansk – til tross for at albumet er satt sammen i London – og neppe kunne vært gjort med særlig heldig utfall av mange band utenfor USA. Kalkulert salgsvennlig eller ei, det spiller ingen negativ trille så lenge arrangementene er gjort med kløkt, variasjon og vel balanserte bestanddeler.

Vokalist og låtskriver Ric Ocasek er en mann som kan kunsten å konstruere kommersiell poprock uten å henfalle til det håpløst fantasiløse, hvilket «Heartbeat City» fremviser en rekke eksempler på. Fra de spretne, skamløst radiovennlige «Hello Again» og «Magic», til det syntetiske, vagt forbudte uttrykket i «Stranger Eyes», og videre til soft, så soft, hardrock med «It’s Not The Night», gjør Ocasek, band og produsent engasjerende, levedyktige låter. Sånn nærmest bare for å demonstrere i hvor stor grad de orienterer seg inn mot de store massene, slenger The Cars like godt inn en stor, søt sviske med uskyldsrene og udiskutabelt pene «Why Can’t I Have You».

For egen del er «Heartbeat City» en nostalgibombe fra skoledagene, et album som hører gangene på ungdomskolen og lekselesing til – og nettopp derfor oppleves det nok i ettertid også som et nær perfekt soundtrack til mange av datidens amerikanske college- og high-schoolfilmer. «Heartbeat City» er likevel et album som overlever uten overdreven nostalgi i bunn, som uttrykk for vellykket, kommersiell amerikansk poprock anno 1984 har platen en rekke overbevisende argumenter å føre. Et betydelig album er det kanskje ikke, men som en betydelig ubetydelighet er det jammen ikke så verst.

TRACKS

Hello Again / Looking For Love / Magic / Drive / Stranger Eyes / You Might Think / It’s Not The Night / Why Can’t I Have You / I Refuse / Heartbeat City

Produsert av Robert John Lange og The Cars